Drapsmysteriet i hønsegården!

En mandag formiddag som nylig startet som de fleste andre, med ungene på skolen og pappa sittende arbeidende i biblioteket, tok en helt uvented retning da Yog A kom springende inn, strigråtende og hulkende, mens de ropte at en høne var død! En rask inspeksjon konstaterte at de hadde rett, og aldeles ikke hadde konkludert på sviktende grunnlag... Rett utenfor hønsehusveggen, inne i hønsegården og beskyttet(?) av det dekkende nettet lå en desidert død høne:

Ikke bare var den død - den var nesten helt oppspist - i alle fall de kjøttfulle delene. Flere av de påfølgende timene gikk med til helt nødvendig sorgarbeid, med gråting og prating og forklaring om livets realiteter. Ett problem var imidlertid at realitetene på langt nær var detaljkjente - for hvem var morderen? Diskusjonene ledet raskt til en liste med mulige mistenkte:

1. Oteren - han sees titt og ofte rundt omkring på Myken, og sporene finnes også rundt hønsehuset,
2. Ørna - for tiden er det minst 7 havørner på Myken, og de må da være sultne iblant?
3. Svartbaken - alle vet jo at den er en kraftkar, og at den spiser hva som helst,
4. Kompis - den lokale kattegjenglederen (at ikke Petromax stod på lista kommer sannsynligvis av at det var Red. som foreslo Kompis)
5. Hanen - under tvil med på lista, mest fordi han ikke alltid virker å ha rent mel i posen...

Og der slutter egentlig lista over kjente "rovdyr" på Myken, da den eneste hunden som er her nå, er adskillig mer veloppdragen enn ungene våre... Selv om rekkefølgen i lista samsvarer rimelig med graden av mistanke, var det mye som talte imot alle kandidatene: Oteren fant vi spor av nesten overalt - bare ikke nært hønsehuset, Ørna er svær, og ville fått store vansker med å komme seg inn i hønsegården, til og med i den "store" åpningen over porten, og den har aldri vist interesse for hønene før (selv om den har fløyet over utallige ganger), Svartbaken har ingen sett i nærheten (øg høneliket så ut til å være partert av noen med mer kirurgiske redskaper til rådighet...), Kompis er en snill katt, og det var heller ingen kattespor å se i snøen. Dette etterlot egentlig bare hanen, men han ble frikjent etter demonstrerbar mangel på blodspor i fjærdrakt og nebb.
Angrepsstedet ble etterhvert identifisert ut fra bloddråper og slepemerker - og der var det også umiskjennelige spor etter kraftige vinger som sannsynligvis hadde støttet morderen i prosessen (se øverst i midten og litt under midten på bildet over). Dette førte til at konklusjonen ble "en eller annen (rov)fugl", og sannsynlig adkomst måtte være over porten - som har vært liggende etter at den ble blåst over ende i storm for en stund siden (se under). Adekvate sikringstiltak ble derfor ansett å være ny montering av porten, og en ekstra sjekk på at det ikke var store glipper i nettet ellers i hønsegården.
Over: den liggende porten, og relativ "easy access" for en fokusert luftbåren morder.

Under: gjenreist port, og håp om forvansket tilgang og lettere høneliv...


Derfor, rimelig tilfredse med at vi hadde løst mysteriet, flyttet fokus seg over på videre sorgarbeid - og ikke minst en verdig avslutning i form av bisettelse... Flere forslag ble raskt forkastet, enten av praktiske grunner (begravelse i frossen jord), eller av den yngre gardes følelsesmessige tilknytning (seremoniell brenning og askespredning).

Forslaget som til slutt vant frem var selvsagt farget av vår tilknytning til havet: vi skulle lage en båt/flåte til den stakkars høna (som heldigvis var en av de unavnede, som ikke lot seg skille fra bror(?)parten av sine medsøstre...), for så å sjøsette den og la vind og strøm føre den ut på en siste reise...

Snekring av en flåte (med kjøl for stabilitet!) ble foretatt i stor fart, et leie av einer ble skaffet til veie, og høna ble lagt med pensida opp (og surret med litt ståltråd for å unngå pinlige situasjoner under sjøsettelsen). En sørgemarsj med alternerende bærere ble foretatt fra skolen og over til flytebrygga i sundet.

Sammen med oss og Mimmi deltok også Precy og Prinsessa blant de sørgende, og de hadde brettet fine små papp-båter som skulle sjøsettes med brennenede telys som en ekstra høytidsmarkering. Selv om stemningen var alvorlig, var det tydelig at prosessen tjente sitt formål som lutrende aktivitet - stemningen var adskillig lettere enn de første timene etter drapet.

Begravelsesflåten ble behørig sjøsatt, og ungene hadde understreket dens opphøyde formål ved å døpe den "Himmelekspressen". (Som I sa: "Bra at høna har vært snill, for ellers hadde vi måttet kalle den H****tesekspressen!")

Et forsiktig skyv ut fra brygga, og ekvipasjen begynte en sakte drift sørover sundet, med strømmen og helt uten vind. Det var faktisk så stille at lysbåtene også fulgte pent etter, og når pappen ble vasstrukken nok til at den sank, så fløt telysene pent videre, med forsiktig blafrende flammer - det er ikke ofte sundet er så rolig på vinteren! Dette, samt at flåten fløt direkte i retning mot et hull i skylaget hvor solstrålene tittet gjennom, ble tatt som gode tegn av hele forsamlingen. Vi kunne følge fremdriften lenge - og alt tyder på at flåten kom seg ut gjennom sundet, klar av Myken, og videre ut på det åpne hav...

Bisettelsen (Jordfestelsen? Vannfestelsen!) ble således en stor suksess, og lettet både hjerter og sinn hos hele den sørgende forsamlingen!

Her kunne (burde!) historien ha sluttet, med en oppbyggelig og moralsk avrunding - men skjebnen ville det anderledes! Tre dager etter drapet ringer lærer Gro mens vi ennå sitter ved frokostbordet, og forteller at enda ei høne er drept! Stor gråt og tenders gnidsel resulterer, men ungene drar allikevel så fort de kan bortover til skolen. Mens jeg er igang med å planlegge en ny seremoni (og lurer på hvor lenge slike runder vil beholde sin oppbyggelige kraft...), kommer imidlertid E frem til at høna ikke er død - den er bare halvt ihjelslått! Dette forundrer oss storligen, for alle som så den umiddelbart, trodde den var steindød der den lå med øyelokkene spøkelsesaktig trukket over øyeeplene, digre, blodige sår i ryggen, og ingen bevegelse å spore. Men E hadde rett - det hadde begynt å rykke i føttene dens! Stor ståhei og ambulanseaktivitet - ungene bar den inn, og rigget den til med dekke og underlag å ligge på. Selv om vi voksne trodde at dette bare kunne være midlertidig, og at den fremdeles var 95% død - ble den tilsynelatende bedre og bedre utover dagen, og etter et par timer åpnet den øynene også:

Høna ble nesten umiddelbart døpt "Håp" (den hadde også så langt vært navnløs) - og i skrivende stund, nesten to uker etter hendelsen, er den fremdeles rekonvalesent, bor med egen mat- og vannskål i en kasse som alternerer mellom å stå inne på skolen og ute i hønsehuset, verper igjen (det første egget - stort som en drue - kom allerede dagen etter drapsforsøket, mens den fremdeles så mer død ut enn levende!), pusser fortvilt fjærene rundt et stygt sår (grodd) og et stort ribbet område på ryggen - men klarer ikke helt å stå på egne ben. "Den klarer det, bare den får støtte seg litt mot veggen!" ifølge ungene... Ellers virker den helt kvikk og grei, og synes heller ikke å ha smerter etter tildragelsen. Med tanke på hakkeordenen i hønesamfunnet tør vi ikke slippe den helt inn til de andre ennå, men nå begynner selv vi voksne å tro at denne høna fortsatt kan være liv laga - overlevelsen så langt må nesten karakteriseres som mirakuløs!

Drapsmannens identitet
Dette siste drapsforsøket ga oss også omsider løsningen på drapsgåten: synderen var (passende nok...) en hønsehauk! Mens han var igang med Håp, kom Gro uforvarende på ham, og hun så ham stikke av når hun rundet svingen. Lauritz observerte ham også senere på dagen i trærne ved huset sitt. Dette er ikke en helt ukjent gjest på Myken, men ingen av de tidligere hønse- og gåsebøndene har opplevd problemer med ham. (Og han er meget fredet...)

Vi følte oss nesten litt dumme (og byfolkaktige...) fordi vi hadde trodd at nettet vårt var sikring god nok med sine ca. 15 x 15 cm masker:

Men dengang ei! At en slik drapsmaskin klarer å stupe ned, folde vingene og slå igjennom nettet er én ting, men at han klarte å starte stillestående på bakken, bruke 1.5 meter på å få fart nok til å igjen kunne slå dem sammen og skyte ut som en kule, for så å fly videre - det er både skremmende og imponerende! Men akkurat slik var det - Gro så ham ta til flukten etter Håp-angrepet, så han klarer ikke å snakke seg bort fra dette...

Ny hektisk sikringsaktivitet måtte til - matfatet måtte for all del stenges - og vi arbeidet tre voksne mann i flere timer i sterk vind og sno for å få lagt over en enda mer finmasket not - nå er den ca. 5 x 5 cm, og dekker absolutt hele:

Og det virket - allerede senere på dagen ble en (presumptivt sulten) hønsehauk observert sittende (frustrert trommende med klørne?) på hønsehusets nærmeste nabo, drivhuset. Vi hadde nesten håpet at han skulle stupe seg inn i nettet for en "endelig løsning", men den karen er nok skarpsynt (kanskje han har haukeblikk, for alt vi vet?). I alle fall - løsningen synes god nok - siden det siste nettet kom på plass, har alle de resterende hønene levd trygt, og hauken ser ut til å ha dratt på leting etter bedre jaktmarker.

Så da ble det til slutt en lykkelig utgang allikevel, men vi tør be alle krysse fingrene for Håp en stund fremover... Skjønt, ungene kjenner godt til Emil i Lønneberga og hans Halte-Lotta, så de er helt overbeviste om at dette selvfølgelig går bra!