MykenLiv

Starten på slutten

2010-11-15T19:14:00.004+01:00

Nå er det vel ikke sannsynlig at så mange følger denne bloggen lenger - det har vært LENGE siden siste innlegg. Det har sine forklaringer - f.eks. at utover våren og sommeren ble vi mer opptatt av å nyte den tiden vi hadde på Myken, etterhvert som vi så at slutten på vårt opphold nærmet seg. At vi også lenge drev butikk på fulltid, og at det ble slutt på de lange mørke kveldene spiller også sin rolle. Vi har imidlertid fremdeles en masse stoff (særlig bilder!) som vi gjerne skulle fått delt - og målet er nå å gjennomføre et oppsamlingsheat over de nærmeste ukene, i håp om å få til en "komplett" oversikt over vårt storslagne år på Myken.

Så den som måtte være interessert oppfordres til å følge med litt til - har du likt stykkene våre så langt, tror vi nok at du vil gjenkjenne stil og innhold i resten også! Her jeg sitter i Trondheim og ser ut i svart novembernatt (allerede før barne-TV er ferdig...) gjør det i alle fall godt å tenke tilbake på vår og sommer på Myken - og den som følger oss videre vil få se at det finnes planer om tilbakekomst... :-)

Myken-året sett med tenåringens øyne

2010-07-30T23:10:00.005+02:00

Når Mykenåret vårt nå er over, og vi ligger i seilbåten ved gjestebrygga på Klokkegården på Rødøy og trøster og tørker tårer, passer det fint å legge ut en artikkel tenåringen har skrevet om skolelivet på Myken. Håpet er å få artikkelen publisert, men først legges den her på bloggen vår...:-)

---------------------------
Myken Skole

Myken er ei bitte lita øy og gammelt fiskevær ytterst på helgelandskysten. Det bor bare 20 personer her. På skolen er vi 4 elever, alle er søsken. Myken skole er både barne- og ungdomsskole, men har bare en lærer. Da de siste elevene forlot skolen forrige skoleår, så det mørkt ut for skolens drift. Derfor tok familien min en stor avgjørelse, og flyttet hit fra Trondheim for å bo her ett år. Det har gitt oss et fantastisk skoleår, og mange annerledes og fine opplevelser.
Vi har ett klasserom sammen. Av og til er det litt forstyrrende for meg når småsøsknene mine holder på med ”småskoleting”, men det er også litt trivelig. I pausene er det mye og holde på med. Vi har bordtennis- og biljardbord, og stort bibliotek.

I skolegården har vi et hønsehus med en kaklende flokk høner, og den mannevonde hanen Buster. Vi gjør det daglige stell, og får ferske egg tilbake. Noen av eggene selger vi, men de fleste blir til eggerøre på skolelunsj-kafeen.

Vi lager skolelunsj-kafé hver dag. Da samles alle, både elever, læreren, foreldre og en god del gjester rundt langbordet i biblioteket. Der serverer vi nystekte, hjemmebakte brød, te og mye godt pålegg. Mange ganger har vi også varm-mat. I begynnelsen av mai var vi på måsegg-rekking (sanking av måkeegg), og da var det nykokte måseegg på bordet. Vi betaler 20 kroner per person og overskuddet går til skoletur. I februar var vi på en ukes slalomkjøring i Hemavan i Sverige. Det var gøy! Alle elevene var flinkere enn læreren!

Jeg har tatt en prat med søsknene mine for å høre hva de mener om skoleåret på Myken.
Tvillingene Idun og Ylva (4. klasse) er begge opptatte av matlaging. ”Det er morsomst å bake kaker.” mener Ylva. ”Noen ganger får vi lage finn-på-kaker. Da velger vi selv hva vi vil ha oppi.” Idun syns det er godt med nybakt brød til skolelunsj-kafeen. Det som derimot ikke er gøy er når de voksne bare prater voksenprat rundt bordet. Idun er også glad for friminuttene der hun kan leke og spille biljard. ”Vi leker ofte Harry-Potter-leken, som vi har funnet på selv. Det er gøy!”

Arin (2. klasse) liker RLE timene når lærer Gro leser for dem. ”Da får jeg sitte på fanget hennes,” smiler han. Men han kjenner nok på at noen timer er litt i lengste laget for ham. Søster Idun kommenterer også at hun setter stor pris på bedre tid med læreren. ”Det er fint å slippe å rekke opp hånda i timevis.”

Det alle er mest opptatt av er nok hønene. ”Jeg syns det er veldig morsomt å ha høner, men det er en del arbeid. Vi må hente egg hver dag, sørge for at de har nok mat og vann, og ikke minst gjøre rent. Høner bæsjer utrolig mye!” sier Idun. ”Også må vi lufte Håp,” legger Ylva til. ”Håp er den syke høna som nesten ble drept av hønsehauken,” forklarer Arin oppspilt. ”Vi trodde hun var død. Jeg ble veldig lei meg og gråt mye. Men så fant Eyvor ut at hun ikke var død allikevel. Da ble jeg kjempeglad!” Håp overlevde, men hun kunne ikke gå. Derfor har Idun, Ylva og Arin måttet lære henne det. ”Fordi hun var avhengig av at vi bar henne rundt, ble hun veldig tam,” sier Idun. ”Hvis de andre hønene eller Buster kommer mot henne, gjemmer hun seg bak oss. Buster har prøvd å parre seg med henne, men hun vil ikke.” Det er ikke bare hønene Buster parrer seg med. En gang prøvde han også og parre seg med Arin! ”Buster hoppet opp på hodet til Arin, og rev av han lua!” ler Ylva. Han herper sko også, får jeg høre fra Idun. ”Han har ødelagt skoene til Ylva, ved å hakke på dem,” fortsetter hun.

I tillegg til hønene, har de også fått hilse på en annen fugl. ”En gang hjalp vi en skarvunge ned til sjøen,” forteller Ylva. ”Den gikk rundt i skolegården, og klarte ikke å fly tilbake til sjøen. Først fikk vi stryke den, før Gro bar den ned til fjæra, og satte den på vannet. Det er noe av det mest spennende jeg har vært med på her på Myken.”

Alt i alt virker det som om de liker å gå på Myken skole. ”Men av og til savner jeg vennene våre,” konstaterer Idun.

Myken skole med Hestmannen i bakgrunnen

Spente elever på første skoledag

Meg ved pulten min

Skolelunsj-kafe

Bordtennis i friminuttet

Noen ganger foregår undervisningen på gulvet

Idun, Ylva og Arin med Håp

Hønsegården

Skoletur med bålbrenning

Småskolen klapper en skarvunge

Myken skole i mørketida

Nytt innlegg fra tenåringen: skoletur til Valvær

2010-06-28T13:35:00.015+02:00

Torsdag 27.05.10 var vi på skoletur til Valvær med seilbåten. Valvær er egentlig et naturreservat, men det er lov å gå i land på Inderøya og Sjåholmen. Det er opprettet et naturreservat der for å ta vare på alle sjøfuglene. På Valvær hekker det ærfugler, terner, teister, sildemåker og uvanlig mange skarver.

En skarvkoloni

De første som flyttet til Valvær var Arent Eliassen og familien, i 1851. På det meste har det bodd 7 familier der. Valvær ble dessverre fraflyttet i 1953. Husene ble enten revet eller ødelagt av vær og vind. Bare bedehuset og ei gammel rorbu står igjen. I tilegg er det mange ruiner, gamle grunnmurer, der.

Valvær - Rorbua i front, bedehuset bak, en utedo til venstre og et lite naust til høyre.

Mamma klatrer rundt i en ruin.

I 1893 ble moloen påbegynt. Den ble ferdig i 1898. Av og til, når det har vært veldig sterk storm, har den blitt ødelagt, men da har kystverket vært der ute og reparert den, så den står der fortsatt.

Fiske var viktig for Valvær. Det kunne være opptil 400 fiskere i Valvær på en gang! Det var spesielt skrei de fisket etter. I 1904 ble det bygd en brønn på Valvær. Etter det har det aldri vært noen vannmangel der. Fordi de bygde tak over brønnen slapp de også å få fuglebæsj i vannet. De var altså smartere enn folk på Myken.

Brønnen. Inni var det masse vann og en liten bøtte, som man kunne heise opp og ned.

Etter å ha beundret husene, ruinene og brønnen, gikk vi en tur til lykta.

Jeg og mamma (mest mamma) sitter og beundrer utsikten.

Ungene hadde det i hvert fall artig.

Tante Elin og Y på vei tilbake fra lykta.

Da vi kom tilbake fra lykta spiste vi kjeks og sjokolade. Det var godt!

Fergedama Y er klar til å frakte folk tilbake til båten.

Trygt tilbake i båten spiste vi litt mat, før vi seilte tilbake til Myken.

Elevbedrift for ungdomsskolen - Myken Hønseri

2010-06-25T18:58:00.010+02:00

Tenåringen har i løpet av skoleåret på Myken hatt mange utfordringer utenom det vanlige. Ungdomsskoleelever skal gjennomføre faget "Elevbedrift". Dagliglivet ved Myken skole har bydd på mange muligheter til å høste erfaringer omkring det praktiske liv, og hun kunne velge blant både skolekafé og butikkdrift, men valgte å lage en oppgave om skolens egne høner - Myken Hønseri. Oppgaven gikk ut på å se på produksjon og effektivitet, samt lønnsomheten i hønseholdet gjennom en vurdering av investerings- og driftskostnader. Følgende blogg er derfor en posting av deler av oppgaven - med innhentet tillatelse fra unge opphavsretthaver. Mange tabeller og grafer - naturlig nok da behandling i regneark var en del av oppgaven!:

Dette er en oversikt over produksjon, kostnader og fortjeneste ved Myken hønseri.

Eggproduksjon
Vi fikk 10 høner og en hane i uke 43. Da var de 17 uker gamle. De begynte å verpe fredag i uke 45. Til og med uke 4 (87 produktive dager) har de verpet 777 egg.

Dag 51 ble det funnet 50 egg under hønsehuset. Disse har jeg spredt utover ca. fra dag 20-50.

Gjennomsnittlig eggproduksjon fra starten til uke 4 er 8,9. Men fordi dette inneholder oppstartsperioden, da de ikke la så mange, er dette tallet litt mindre enn i normal produksjon. Egg per dag i normal produksjon er 9,7. Det er høyere enn forventet, og tyder på at hønene trives her. Det er bra!

Vi antar hønene vil være produktive i et år. De har allerede vært produktive i 87 dager. Det vil si at det gjenstår 278 produktive dager. Hvis produksjonen fortsetter som normalt kan vi i løpet av den tiden vente oss 2692 egg. Til sammen vil hønene, på et år, legge 3469 egg.

Bruk av egg
Eggene har blitt brukt på forskjellige måter. En del har blitt gitt bort, noen har blitt solgt, og mesteparten har blitt brukt på skolelunsj. Der bruker vi i gjennomsnitt 10,2 egg per dag.

Investeringskostnader

Investeringskostnader er det vi har betalt på forhånd for å kunne komme i gang. For eksempel: bygge hønsehuset.

Totale investeringskostnadene har vært på 35 410,27 kr.
Myken skole har fått tilskudd til hønseprosjektet fra Storebrand, Nordland fylkeskommune og prosjekt Barn og Unge på til sammen 29 768,50 kr.

I tillegg har vi fått noen rentepenger og noe fra Bjørn (noe senere betalt tilbake som lønn). Vi har til sammen fått 32 393,02 kr til å gjennomføre hønseprosjektet. Det vil si at differansen mellom investeringskostnadene og finansieringen er 3 017,25 kr. Dette er det Myken skole måtte betale.

Driftskostnader
Driftskostnader er hva det koster å ha hønene i det daglige. For eksempel: hønsefor.
Vi har kun hatt utgifter til hønsefor og strøm. Strå til verpekassene og gulvet har vi fått gratis eller plukket selv.

Hønsefor
Det koster 145 kr for 1 sekk (25 kg) hønsefor. Vi har kjøpt hønsefor tre ganger:
· Første gang var i uke 43. Da kjøpte vi 2 sekker, som vi fraktet utover selv.
· Andre gang var i uke 49. Da kjøpte vi 3 sekker.
· Tredje gang var i uke 3. Da kjøpte vi tre sekker, og fraktet dem utover selv.
Til sammen har vi betalt 1439,94 kr i hønsefor. Dette er inkludert frakt.

Strøm
Strømutgiftene er delt opp i tre perioder:
· Uke 43-46 hadde vi bare varme på. Da betalte vi 50,4 kr per uke.
· Uke 47-53 hadde vi både varme og lys på. Da betalte vi 54,6 kr per uke.
· Uke 1-4 hadde vi infrarødlampe på. Den ga både lys og varme. Den kostet 16,8 kr per uke.
Vi har betalt til sammen 651 kr i strøm.

De totale driftskostnadene har vært på 2090,94 kr. Det vil si at vært egg koster 2,69 kr, hvis jeg bare tar hensyn til driftskostnadene. Men da har jeg tatt med både den tida de ikke la noen egg, og oppstartsperioden.

Driftskostnaden i kr per egg i full produksjon er 1,65 kr. Og så kommer investeringskostnadene i tillegg. Det er bestemt at investeringskostnadene skal spres utover 5 år, noe som er normalt i bedrifter.

Så når man tar hensyn til investeringskostnadene også, blir det plutselig mye dyrere!

(red.anm: eggene selges nå i sommerferien på butikken, til kr. 5 pr stykk, dvs. en ørliten fortjeneste også om man velger en avskrivningstid på hønsehuset på 5 år!)

Realitykjendiser?

2010-06-18T18:10:00.006+02:00

Neida, vi har ikke glemt dere der ute, eller bloggen - det er bare det at livet på Myken innomellom er så morsomt og innholdsrikt at vi ikek har tid til å sitte inne og taste blogginnlegg!

Et eksempel er denne uka, hvor mye tid og energi har gått med til skoleavslutning, som ble godt besøkt av et TV-team fra NRK Nordland. Ungenes tilværelse i "ensomhet" på Myken, samt skolens usikre skjebne var i fokus, og vi synes selv det ble et fornuftig innslag:

http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/219276

(Klipp og lim - har ikke tid til å finne ut hvordan jeg skal gjøre lenka "klikkbar"...)

Vi har faktisk en god del blogginnlegg "nesten" klare (mangler f.eks. litt redigering av bilder) - så det er håp om at vi skal få ut en del ting til før vi flytter i båten vår for den (foreløpig!) siste måneden vår på Myken.

Følg med!

Ekspressleveranse

2010-05-04T23:23:00.006+02:00

Det nærmer seg raskt Kristi Himmelfart, men her på Myken skjer det også spirituelle ting... Vi minner først nye og gamle lesere på en tidligere hendelse: bisettelsen av den stakkars haukedrepte høna for 3 mnd siden - noe som ble en både humørfylt og verdig seremoni, med en egen hønseflåte som ble døpt "Himmelekspressen":
I mellomtiden har det skjedd mye i hønsehuset - men tydeligvis også med dets eks-medlem! I går - på dagen tre måneder etter seremonien, kom nemlig Himmelekspressen tilbake - uten spor av sin passasjer! Ungene fant den i fjæra (hvor vi er helt sikre på at den ikke har tilbragt alle de tre månedene!), fortsatt i god stand, med både påmalt navn, den (fremdeles!) friske einerkvistsenga, og også ståltrådene som dengang holdt avdøde på plass. Men av høna var det altså slett ikke spor!

Nå skal vi være forsiktige med å dra de religiøse paralleller altfor langt, men at legemets forsvinning etter at vi alle så henne seile avsted mot et nesten klisjéaktig "Jesuslys" som strålte ned mellom skyene på bisettelsesdagen har vakt undring hos ungene er i alle fall hevet over tvil :-)

Hos oss i den eldre generasjon sitter vel kanskje kynismen for dypt til at det vil føre til de store og dyptgripende livssynsendringer, men moro var det i alle fall!

Prinsessa og våre tre minste i et hyggelig gjensyn med en godt bygd Himmelekspress - det har vært mer enn nok styggvær i mellomtida til at dens gode tilstand er overraskende!

Ultima Aurora

2010-05-03T23:06:00.005+02:00

Nå skal jeg på ingen måte påberope meg en Knausgårdsk raptus, men tre bloginnlegg på like mange dager er i alle fall godt over vårt snitt i det siste! For et par innlegg tilbake (det om påska) endte jeg opp med å lyve: nordlysbildet fra påskeslutten ble ikke sesongens siste allikevel.

En av de første hverdagene etter påske åpenbarte det følgende synet seg på en tidlig og lys kveldshimmel:
Sett over hågene fra skoleplassen var det faktisk slik at mye av aktiviteten var på sørhimmelen - en indikasjon på to ting:

Man er langt nord, og
Nordlysaktiviteten er kraftig!

Slik sett har vi vært kjempeheldige i vinter - det har vært kraftig aktivitet ved flere anledninger samtidig med klar himmel og passelig våkne observatører. Auroraen har innimellom vært så fantastisk og inspirerende at jeg rett og slett ikke kunne la være å ta med disse siste bildene også!

Men at observasjonssesongen nå er slutt er det liten tvil om - det er altfor lyst om kveldene og nettene til at det er lett å oppdage Nordlyset, og om det er der blir det neppe like imponerende heller.

Derfor får Småhåguthuset "i flammer" med Nord(sørøst)lyset bli avslutningen på årets sesong:

(Trur eg...)

Håp er ute...

2010-05-02T14:14:00.008+02:00

Trofaste - og oppmerksomme - lesere vil huske at det for en tid tilbake var diverse forviklinger i hønsegården. I ettertid har det skjedd mye - og spesielt med den stakkars høna som var haukens andre offer, og som alle trodde var død da den ble funnet. Da vi til slutt innså at hun faktisk levde, fikk hun raskt navnet "Håp" - og sist vi fortalte om henne bodde hun liggende i en kasse, og ble matet nærmest for hånd av ungene.
Bildene over og under viser Håp den dagen da alle voksne var enige om at det var det slett ikke (håp, altså...). Tildekkingen av de forferdelige sårene var nesten mer av hensyn til tilskuerne enn pasienten! Og sånn har det vært: vi voksne har nærmest bare ventet på at hun skulle bli en eks-høne, mens ungene har hatt kullsviertro hele veien, og ikke minst jobbet kontinuerlig for å ta vare på henne.

Hun la faktisk egg (riktignok i druestørrelse...) de to første dagene etter angrepet, men så ble det slutt, slik at den nærliggende sammenlikningen med Emil i Lønnebergas "Halte-Lotta" ble litt ... haltende.

Stort sett har håp ligget på siden i en egen verpekasse i en del av hønsehuset som de andre hønene ikke har tilgang til, hvor hun har blitt kost og kjælt med, og matet og vannet jevnt og trutt. Vi trodde lenge at balansenerven hennes var ødelagt, for hun klarte ikke å stå oppreist uten å støttes. Etterhvert utviklet det seg videre til at hun kunne løpe, men ikke gå - hun datt overende når farten ble for liten, som en god gammeldags veltepetter...

Stor var derfor overraskelsen når hun for en ukes tid siden begynte å verpe igjen - og denne gangen ordentlige, store, fine egg! Og frekvensen er også bra - omtrent ett om dagen, som de andre, friske hønene. Så hun er atter en gang et produktivt medlem av hønseflokken - men den nødvendige arbeidsintensiteten for de små bøndene ligger dog et stykke over resten av flokken når det gjelder å ta seg av henne.

Så gleden - og igjen overraskelsen - var stor da Håp for to-tre dager siden kom hoppende, springene og gående ut av hønsefjøset da ungene åpnet døra! Det inspirerte til å la henne få litt samkvem med de andre igjen - og begge parter var tydelig nysgjerrige på hverandre etter så lang tids separasjon. Hun er fremdeles sjanglete og ustø, men det er nok også delvis pga. at hun ikke har fått brukt de riktige musklene på lenge.

De andre hønene er snare til å hakke på henne - slik er vel dynamikken i en hønseflokk - så ungene passer fremdeles godt på henne på spaserturene. Den som har mest praktisk innstilling til det hele er dog hanen: I følge A paret han seg med henne tre ganger i rask rekkefølge ute i hønsegården, og det skal visstnok ha gått bra de to første, mens hun datt overende (av utmattelse?) den tredje og (foreløpig?) siste... Så nå har hun fått innvilget et par dagers pause fra den slags aktivitet!

Bildet over er fra Håps (midt i bildet, mellom I & Y, med stusselige halefjær) første egne spasertur på flere måneder - omgitt av "bevæpnede" barn for å holde mobbere og voldtektshaner unna. Hanen passer forøvrig på at voksne holder seg ute - fotografering innenfor nettet ville med stor sannsynlighet gitt en illsint hane på fotografens nakke...

Påskeleven

2010-05-01T10:17:00.014+02:00

Leven? Ja, leven! For den som nettopp har startet som butikkdriver og venter storinnrykk av påskegjester (som alle er HYGGELIGE, men som noen ganger trenger litt tid til å omstille seg til forhold hvor man ikke har alt man kunne ha lyst på innen 10 minutters gange/kjøring...) er det en del leven forbundet med påska og tiden før. Faktisk såpass mye at at vi ikke har hatt tid til å blogge om det før en måned etterpå. Men nå er det her - vårt "foto-essay" om tida rundt påske på Myken.

Et veritabelt berg av varer ble mottatt i dagene frem mot påske, og krevde utstrakt barnearbeid f.eks. i prising og utsetting. Stort sett klarte vi å bestille fornuftig, slik at vi ikke brant inne med noe - det var f.eks. igjen bare 3 bokser øl etter at påskegjestene var forsvunnet ut Nordsundet, men fremdeles lar det seg gjøre å få kjøpt flere lammelår hos oss. (Og Erik: maten på Myken har blitt merkbart mer "spicy" i den siste måneden, etter at du fikk oss til å ta inn ca, 10 ganger så mye fersk chili som det ble solgt... :-) Beregning av bestillingsmengder og jobben for å unngå svinn er en kjempeoppgave - men mer om det i et eget innlegg senere dersom vi makter det!

Heldigvis synes ungene - både våre egne og diverse besøk - at det er morsomt å være med på butikkdrift. De priser, sorterer, rydder, betjener kasse, og må kun sjelden kastes ut for at de bråker for mye. Skolen har til og med innimellom tatt praktiske matematikkleksjoner på butikken, og det har vært til stor hjelp for oss nybegynnere i butikkfaget.

Omsider ser det nå ut til at vi kan trappe ned vår interimdrift av Myken Handel SA, da skipsekspedisjonen omsider er solgt til vår etterhvert gode venn Hafsteinn fra Island (som dukker opp på bilder lenger nede), og han og kona skal også drive butikken når hun ankommer tidlig i mai.

Det ryktes at vi snarlig skal tre inn i den moderne verden med datastyrt kasse og "bip-bip" laser strekkodeleser, så får vi se om det blir like morsomt. Vi tror vi har klart å overbevise de høye butikkmakter om at vi ikke trenger et automatisk rullebånd eller egne markerte parkeringsplasser for handicappede, men det spørs om de klarer å innse at butikken på Myken ikke er helt som andre butikker...

Etter lang og slitsom arbeidsinnsats på butikken, hjelper det godt på humøret å få lov til å lage et (galge?)tre med hengte seigmenn, som stod som pynt hele påska, og ble gradvis fortert i ukene etterpå.

Mange av påskegjestene - og kanskje særlig vår gode venn Jarle fra Mo - er flinke til å bidra: her lages det kaviar på rå rogn, noe som ble en stor suksess i avdelingen for særs kortreist mat!

Så, selv om butikken innimellom er slitsom å drive (og heller ikke er spesielt vakker...), så har den nå fått en egen plass i vårt hjerte, og blitt vår butikk. Og viktig er den også - for Myken som samfunn er den en av de viktigste faktorene å ha på plass, og vi er glade for å ha kunnet hjelpe til i den prosessen.

Litt tid til andre ting er det dog også blitt - spesielt i dagene før palmehelga var det et fantastisk fint vær, og omsider ble det også satt ut noen småbåter fra vinteropplag - slik at vi kunne mase oss til å låne båt og få kjenne ufast grunn under føttene igjen...

For første gang på lenge kunne vi da få sett Sørløkta fra sør - det er lenge siden det har vært greit å gå ut sundet med en såpass liten båt som Gros - det er gjennom vinteren nesten alltid dønninger som slår inn over bergene og lager uforutsigbare bølgeforhold i utløpet.

Skjønt fint vær - på Myken kan det gjerne skifte flere ganger i timen, og bildet over er fra stien til sørløkta i snøstorm dagen etter bildet fra havet ble tatt...

Litt åndelig innhold av påska er det tross alt - men ikke mer påtrengende enn veggdekorasjonen på forsamlingshuset, hvor en strålende ta-med-mat-og-del-med-andre påskelunch på Skjærtorsdag ble organisert i hovedsak av Irene og Ann-Marit. Med basar og stor stemning er den et flott og tradisjonelt påskefenomen på Myken.

Sjurøya er ikke veldig stor, men mer enn stor nok til å finne gode gjemmesteder til påskeegg (som antakelig kom med en påskehare som blindpassasjer med besøk av gode venner fra Trondheim...). Sjurøyura - en gedigen labyrint av kampestener, huler og stup - ble brukt til formålet, og i finværet var det en fryd for både store og små å tilbringe Langfredag ute.

Sjokolademengden var mer enn akseptabel, og med det ulendte terrenget, så rekker man å ta av det verste av sukkerkicket også før man kommer hjem til roligere forhold...

1. påskedag var opprant også med maksvær - og slukket sorgen! Mye av æren for at dagen ble ekstra fin skal gå til Ragnhild, som stilte opp som lokalkjent guide på en tur gjennom (bokstavelig talt) og over hågene på sørøya. Her var det mye nytt og morsomt å lære for både nye og gamle Mykenboere!

Noen turdeltakere var mer klatrevillige og -dyktige enn andre... Vi voksne ble stort sett stående nedenfor og måpe (mer eller mindre bekymret), mens vi følte oss godt fornøyd med å få vist at ungene våre i alle fall ikke (lenger?) er noen typiske byunger!

Når det er sagt, bør ovenstående bilde tas med - U2 som var på besøk i dagene før, er heller ikke "typiske byunger", og alle vi voksne visste at de hadde full kontroll på kanten av stupet... :-)

Videre på Ragnhilds guidete tur - kanskje noen av de tilreisende ikke visste at vi ikke finner ferskvannsfisk på Myken...?

Hafsteinn - vår nye ekspeditør (og etterhvert også butikkmann) skuer ut over sitt nye rike. Lovund i horisonten, mens Træna akkurat ikke vises bak bergnabben til høyre.

Hafsteinn og Bjørn nyter sola og sovner i lyngen mens hele turfølget nyter livet (etter pølser og marshmallows på bål) i solveggen i Saustia. At våren i ettertid har vist seg å være en ustadig elskerinne får så heller være - her var vi alle overbeviste om at sommeren var rett rundt hjørnet!

Med påskegjestene mette og fornøyde og hjemreiste, senket roen seg igjen over Myken, og vi runder dette innlegget av med noen bilder av tilstanden. Over ser vi sørvestover fra minnestøtta mot Bjørnebo (som snart er ukjennelig etter diverse ombygging - følg med!), Utheim og Småhågan.

Intet bilde-essay fra Myken er komplett uten et glimt av Træna - her ligger hun og koser seg i horisonten i finværet... (Kanskje vi egentlig har et slags "lillebrorkompleks" overfor Træna? Nei, det tror jeg egentlig ikke - selv om det er veldig fint der, så er det altfor mye folk på Træna!)

En titt nordøstover fra støtta i den blå timen - som har vært så fin gjennom hele vinteren, men som nå sier farvel og blir lenge borte!

Solnedgangene er blitt lengre og lengre - og snart er de helt borte også - livet er godt på Myken!

Noen av de siste mørke nattbildene vi får til for denne gang - over ser vi igjen sørvestover fra minnestøtta.

Jeg likte dette motivet (og spesielt skyene) så godt at jeg like gjerne tok (nesten) det samme en gang til :-)

Vi kan ikke utelate nord-øst heller - det er jo der Mykens sentrum ligger! Vi i utkanten er glad for at vi har dette pulserende miljøet å trekke veksler på når vi føler oss ensomme... :-)

Nordlyset gir seg nok slett ikke, selv om det nå er lyst om kveldene og natta - det er bare det at vi ikke kommer til å se det. Derfor måtte dette bildet med - sannsynligvis sesongens siste synlige Aurora. Vi hadde amerikabesøk sist uke, og på tross av ivrig speiding hver kveld/natt måtte vi konkludere med at det nå nok er for sent. Men - nye tider - nye muligheter: vi har elsket vinteren og den tidlige våren på Myken, men noe sier meg at vi kommer til å være rimelig fornøyde med ordentlig vår- og sommerliv også!

Foreldres dilemma

2010-04-11T22:38:00.007+02:00

Hva gjør man når ens søte, uskyldige barn (7-9 år) kommer inn og forteller at nå ble de lei av at vimpelen i den høye flaggstanga utenfor huset var tullet rundt stanga, så de klatret opp og viklet den ut? Jo, man nikker og mumler ett eller annet uhørbart mens man tenker noe om "livlig fantasi"...

Da kan man oppleve å plutselig få realitetene i fjeset når de fremmelige små fortsetter med å fortelle at de lånte kameraet for å dokumentere det, og at de gjerne vil ha bildene på bloggen så fort som mulig!

Så det synes som om historien faktisk var riktig:

I planlegger klatreturen

I nesten oppe...

(Ok - litt juks - dette var på andre gangs klatring, da vimpelen forlengst var ordnet og flagret fritt)

Oppdrag utført!

En titt på utsikten før man kontrollert sklir ned...

Y kunne selvsagt heller ikke være dårligere - selv om problemet nå var løst.

Rapportene sier også at lillebror A gjorde det samme, men det ser ikke ut til at søstrene syntes det var oppsiktsvekkende nok til å kreve et bilde. En forbipasserende skal visstnok ha ropt "Eeeemil!" - noe som falt i god jord hos de litterære klatremusene!

Nuvel - slik blir det når det knapt finnes trær å klatre i - man tager hva man haver! Foreldredilemmaet ligger selvsagt i hvordan man reagerer på slikt? Min løsning ble å gi ros for godt utført arbeid, og så sende dem på butikken for å selge øl og tobakk til fiskerne, slik at de fikk gjort noe nyttig også, ikke bare lek og moro!

I austerled

2010-03-28T11:58:00.008+02:00

Sparing er nesten alltid lurt. Nå har ungene lært at oppsparte gymtimer, samt oppsparte penger fra den daglige skolelunchen til slutt kan omsettes i en ukes opphold på høyfjellshotell, med lange fine dager i slalombakken!

Relativt kort vei unna Myken (svært lite er veldig kort vei herfra...) ligger Hemavan/Tärnaby i Sverige. 2 timer båt til Tonnes, 2 timer bil til Mo, 2 timer bil videre over fjellet til Sverige - og vips så er man i hjembygda til Ingemar Stenmark, Stig Strand og Anja Pärson. Om ikke det skulle borge for gode skibakker, så vet ikke jeg... Med flott bosted, Gro som kokk (i tillegg til lærer...), ski in/ski out og barn som nå er helt kapable til å ta heis samt kjøre alle bakkekategorier alene, ble det jo til og med en deilig avslapning for mor og far!

Familien på bakketoppen - førstemann ned!

Typisk A-positur: "Kan jeg kjøre nå?"

"Hvor er svartløypa??"

Heiskjøring er "a piece of cake" - spesielt når man er jevnstore.

Kjøring i heisen var lenge familiens akilleshæl - knall og fall, og behov for å ha en voksen sammen med de små (fort mangel på voksne!) med bøylen bak knærne og utslitte lårmuskler - men nu går alt så meget bedre... Likevel gir heisene gjerne opphav til smådramatikk og historier som huskes etterpå - som tydeliggjort i ungenes små nedskrevne epistler (og tilhørende tegneglede) på første skoledag etter turen:

Y (tegnet bildet over) skrev:

"Da det nesten gikk galt

Jeg gikk på heisen. Jeg satt med A. A og jeg var helt gal i heisen. Når vi kom litt lengre opp så snublet jeg og satt fast skien min i heisen. Men jeg kom meg løs. Mamma og A var så snille at de gikk av heisen med meg. Det var rart."

I laget en hel tegneserie (se under) til sin episode:

"Da noen mistet staven

Jeg og Y satt på heisen sammen. Foran oss stod en mann. Når vi var halvveis oppe mistet mannen en stav. Den var svart, lang og stor. Når jeg og Y var oppe ved staven, bøyde jeg meg for å plukke den opp, men jeg klarte det uheldigvis ikke."

A sin lille epistel konsentrerte seg mer om det kulinariske:

"Pommes frites

Første dagen gikk vi for å spise lunsj. Nesten alle bestilte hamburgertallerken. Jeg og Y satt og lurte på hvorfor vi bare fikk tallerkenen og ikke hamburgeren. Så fikk alle maten sin. Noen gikk og klaget mens andre syntes at pommes fritesen var god."

I tillegg til moro i bakkene og kulinariske utskeielser ble det "svenskehandel" til glede for hele Mykens befolkning, og - kanskje mer uventet: fornyet tro på ungdommen (i alle fall den svenske): Midt i uka ble leiligheten ved siden av vår inntatt av 12 festglade ungdommer, som holdt et svare leven hele natta - til 06:00. Fortvilelsen over mangel på søvn hos enkelte ga til slutt utslag i en telefon til politiet, men det fremstøtet ble oppgitt da det viste seg at vi måtte stave Hemavan for dem... Dagen etter gikk vi derfor bort og pratet litt med ungdommene, og forklarte at det var en relativt betydelig mengde barn hos oss som ikke fikk sove særlig mye - og VIPS - så var det stille som i graven før klokka 22:00 de neste kveldene!

Med de snømengdene vi har hatt på Myken i vinter, hadde vi nesten ikke behøvd å dra til Hemavan, men slik det ble, var det jo litt ekstra eksotisk for oss øyværinger å komme opp i fjellene og ikke se (flytende) vann rundt oss i det hele tatt... Men da var det også ekstra godt å etterpå komme hjem igjen!

Avkommet sklir ut på de skrå bredder...

2010-03-22T03:37:00.015+01:00

Det er ikke mange forunt å bli invitert til en times juleforestilling på skolen, med kun eget avkom som skuespillere, spillemenn og sangere… det ble en opplevelse de stolte foreldre lever lenge på, og som fortjener å udødeliggjøres i form av et blogginnlegg!:-)

Ungene var enige om at selv om de var få var de sterke – og de ville lage juleforestilling på Myken skole, på tvers av barne- og ungdomsskoletrinnet, og invitere hele øya på forestillingen! Prosessen startet med tankekart på tavla tidlig i desember, hvor alle fire boblet over med ideer til hva de syntes en juleforestilling skulle inneholde. Juleevangeliet ble fort forkastet, naturlig nok da antallet statskirkemedlemmer i elevgruppen er i sørgelig mindretall. Kreativiteten var stor, og noen ideer var nok mer egnet som artige tankeeksperiment enn som praktisk gjennomførbare nummer for en skoleforestilling med litt begrensede ressurser… men etter forbausende kort tid var tavla fylt med et godt utgangspunkt for begivenheten, en blanding av musikk og sang, nyskrevet og tradisjonelt, moro og alvorlig. Og siden tenåringen kunne skilte med både storesøsterautoritet, revyerfaring fra 7-klasserevy (en årlig tradisjon ved barneskolen hun nettopp hadde forlatt på Ranheim) og dramatimer attpå, falt regijobben på henne, godt hjulpet av Gro lærer. Det ble satt ned et forfatterteam bestående av tenåringen og den mest skriveglade av tvillingene, og ansvaret for regi, kostymer, lyd, lys osv ble fordelt som best de fant råd.

Det er ikke fritt for at ambisjonene blant de ulike klassetrinnene nok var spredt, og forestillingen sto flere ganger i fare for å gå over ende… andreklassingen kjempet med prestasjonsangsten, den lå som et altoppslukende sug i magen, næret av den nådeløse kritikken fra de tre storesøstrene... Når det ble for ille flyktet han ut og gjemte seg, under ei hylle eller bak ei dør, og lot seg ikke lokke frem før de lovte å være litt snillere. Ungdomsskoleeleven hadde derimot hele forestillingen klart for seg i hodet, og ble innimellom både sint og frustrert da ambisjonene rett og slett ikke lot seg gjennomføre med det knippe blottende unge, sørgelig uerfarne, men likevel akk så egenrådige skuespillerne hun hadde til rådighet… Men med hardt arbeid og mye diplomati, samt litt list og lempe fra lærer og FAU, falt alle brikker på plass sånn ca. 5 sekunder før forestillingen startet, og teppet kunne heises, dvs døra til biblioteket åpnes, og forestillingen rullet seg ut i all sin strålende prakt!:-)

Og siden denne teaterkritikken er ført i pennen av en stolt og svært så subjektiv forelder og derfor uansett ikke vil bli antatt av noe tidsskrift med respekt for seg selv, gjengis forestillingen stort sett i bilder av de unge håpefulle, ledsaget av stolte utbrudd fra en engasjert publikummer:o)

Minstemann, skolens ubestridte pyromanemne nr. 1, fikk tenne det første lyset i adventstaken, mens andremann følger spent med fra bakre linje… vakker lystenning med ditto adventsang – Tenn lys - ga en stemningsfull start på forestillingen!

Øyas pyroman utfolder seg under kontrollerte forhold...

Vi fikk fremført en av våre nyere julesanger, ”en stjerne skinner i natt”, og undertegnede var dypt imponert over de rene og klokkeklare barnestemmene som har vokst fullstendig ubemerket frem… Det synges tydeligvis for lite i det Tokle Larsenske hjem, for dette var kveldens største overraskelse, også for mor!

Englekor på Myken

Fremføring av en gjendiktet ”Bjørn sine høner” sto selvfølgelig på programmet, og det var absolutt på sin plass med heder til Bjørn som har dratt i land hønseprosjektet på en så flott måte, og til stor glede for våre unger…:-)

Tenåringen hadde tidligere skrevet et eget nummer som hun framførte på den før nevnte Ranheimsrevyen – og vant til og med en pris for nummeret: ”Petrine Johansen show!” Folkeeventyrene ligger som en klar inspirasjon under mye av det hun skriver, også i dette nummeret, selv om avslutningen nok var laget med inspirasjon fra mer moderne actionfilmer...

Tenåringen som Petrine Johansen…

Tenåringen som Rødhette, aka Petrine Johansen, møter den

tilsynelatende hyggelige, men akk så slu ulven, aka kosekaninen Kaptein Sokk…

Den tapre jegeren, aka Rødhette, aka Petrine Johansen, i ferd med å kverke ulven, med bestemor i magen, aka Kaptein Sokk… vi hang så vidt med:-)

… men historien i tenåringens versjon fikk en noe mer sørgelig,

men kanskje mer realistisk, ende enn i originalen, da Rødhette

endte sitt liv som offer for en litt for skyteglad jeger! :-(

Ingen kulturelle begivenheter uten av minstemanns elskede Super-Moose får være med, her i dokketeaterversjonen av: ”hvem kan segla foruten vind?” fremført av de tre yngste.

Super-Moose debuterer på de skrå bredder, og danset seg lukt inn i flammehavet...:-)

Vi fikk gleden og æren av å overvære en urfremføring, intet mindre, av det nyskrevne skuespillet ”De tre nissene Fjøse” – skrevet at tenåringen og I, igjen basert på folkeeventyrene:

De tre nissene Fjøse vil så gjerne ha litt julegrøt, og ”Sjæfern”

og ”Trøtten” er ute for å sjekke om kysten er klar…

… men grøten er oppe på låven, og hvem andre enn den

store og fæle katten sitter og vokter låvebrua?

Men sulten gnager og lysten på grøt er ikke til å stagge, nissene må finne ei råd! Først får minste Nissen Fjøsne, nissegutten ”Bolla”, prøve seg - men slipper ikke forbi katten samme hvor mye han prøver…

Så skal ”Trøtten” gjøre et forsøk, men sovner i alt oppstyret – navnet

skjemmer kanskje ingen, men her var det åpenbart av beskrivende karakter!

Alt står og faller nå med ”Sjæfern”, og den foretaksomme

nissen velger å bruke list! Hva kan vel lokke bort en katt? …

”Sjæfern” prøver med ei mus, ei trekkopp-mus!

Og det gjorde susen, katten faller for trikset og

forsvinner som ei pil rundt låvenåva!

… hvorpå de tre nissene Fjøse kan pile opp låvebrua,

og får endelig den velfortjente julegrøten sin!

Vi fikk flere musikalske innslag, et resultat av Lyder Musikklærers hyppige besøk på Myken i høst: en til tider svært lattermild blokkfløyteduett spiller ”Vinter”…

... mens tenåringen fremfører en av mammas favoritter: tre nøtter til Askepott!

Obligatorisk på en juleforestilling: Avsynging, inkludert fremføring, av ”På låven sitter nissen…”

… med de søteste rotter en kan tenke seg:

Så er vi kommet til endes, forestillingen er slutt og skuespillerne takker lettet for seg – de kom gjennom alt uten det aller minste uhell, alle replikker og alle sanger satt som støpt, og lettelsen lyste i store og små ansikter!:-)

Og tilbake satt et svært entusiastisk publikum, som faktisk besto av de fleste som var på øya på det tidspunktet...:-) En nydelig forestilling, vi er kjempestolte av regissører, tekstforfattere, skuespillere, musikere, lysmestere, konferansierer og sangere… honnør til unger og lærer for en flott opplevelse!

Kvelden ble avsluttet med at ungene serverte grøt med mandel, kjempegodt, selv om vi måtte bite i oss skuffelsen over at Trygve nok en gang ble den glade vinner, denne gang av 1 stk marsipangrisen! Og vi fikk litt plaster på såret, vi fikk smake litt på skinka…:-)

OBS!

2010-03-16T23:47:00.005+01:00

Det viser seg at rekkefølgen på blogginnleggene våre blir akkurat slik de startes som kladd - så den som bare ser på det øverste innlegget, kan gå glipp av ting som dukker opp lenger nede - f.eks. ligger det nå en hittil ukjent og spennende drapshistorie(!) under berettelsen om bordtennisturneringene...

Memo til meg selv: skriv kladd offline!

Ballidrett på Myken...

2010-03-15T20:01:00.005+01:00

Vi har fått noen hyggelige tilbakemeldinger på bloggen vår, og flere synes vi blogger for lite! Det er jo inspirerende å høre, og derfor tar jeg sjansen på å oppsummere flere begivenheter fra vinteren vi snart (?) legger bak oss...:-) Jeg må bare advare om at det nok vil komme noen litt julete innlegg i dagene framover... Og siden kjønnsforskjeller - evt mangelen på sådanne - er høyst aktuelt i mediebildet for tiden, har jeg valgt å fokusere på de sosiale sidene ved å bo på Myken... så kan heller Roar legge ut om himmel og hav, båt og fiske! ;-)

En populær aktivitet på Myken, i mørketida såvel som i de lysere årstider, er bordtennis. Det står et velbrukt bordtennisbord på skolen, som skoleungene bruker i friminuttene for å få ut energi innimellom de akademiske slagene, og Gro har vært en stor inspirator og pådriver.

Gro sier aldri nei til en match… hun har kjørt både unger og mor hardt i vinter!:-)

Skolen er også et fint møtested etter skoletid, spesielt etter Kafé Torskens tirsdagstilstelninger hvor lærer og elever, med litt hjelp av FAU, åpner kafe og serverer middag til den som vil komme. Tirsdagsmiddagene ender nesten alltid med en bordtennisturnering – for å hindre den gode maten i å sette seg på sideflesket, og rett og slett fordi det er utrolig artig!

Trygve og Roar lader opp til kampen - om dette er et forsøk på opp- eller

utpsyking skal være usagt…

Tomas påstår han ikke har spilt før – men læringskurven har vært usedvanlig bratt! Tidlig i høst kunne han fintes ut med en enkel skruserve, det varte dessverre altfor kort…:-(

Tenåringen har blitt litt for god, og utfordrer stadig sitt moderlige opphav, som strever hardere med å holde unna for hver gang!

Ada har vist seg å ha mer konkurranseinstinkt enn de fleste… og kombinert med ungdom og hurtighet er det en dødelig kombinasjon! Søte, elskelige daglig-Ada blir rett og slett byttet ut med en innbitt og dyp konsentrert bordtennismaskin når hun får en racket mellom hendene! Som tenåringen uttrykker det: ”jeg er redd Ada når hun spiller bordtennis!” Så er hun også nesten uslåelig, mest fordi vi ikke tør annet enn å la henne vinne…;-)

I tar etter sin store heltinne i ett og alt, og er helt klart på tuppa…:-)

mens Y er mer avslappet til det hele!

Y bruker gjerne tiden til å henge på Trygve i stedet, forhåpentligvis til felles hygge og kos!

Minstemann er ikke så interessert i aktiviteter organisert av andre enn seg selv, og driver helst med sitt mens vi holder på med vårt – han er en strålende disc-jockey når Gro lar ham få holde på med stereoanlegget… poengtavla for kveldens cup i bakgrunnen!

Minsten har funnet Afrika!

Roar ble på forhånd regnet som storfavoritt, men viser forbausende liten deltakervilje og trekker seg fort tilbake. Det er faktisk uklart om han spilte nok kamper til å bli regnet som deltaker i cupen før jul… kanskje Trygve vant utpsykinga?:-)

Trygve jubler velfortjent – han gikk tilnærmet ubeseiret gjennom de fleste turneringer, vi utroper ham herved til Myken-mester i bordtenning 2009!

Drapsmysteriet i hønsegården!

2010-03-06T23:41:00.018+01:00

En mandag formiddag som nylig startet som de fleste andre, med ungene på skolen og pappa sittende arbeidende i biblioteket, tok en helt uvented retning da Yog A kom springende inn, strigråtende og hulkende, mens de ropte at en høne var død! En rask inspeksjon konstaterte at de hadde rett, og aldeles ikke hadde konkludert på sviktende grunnlag... Rett utenfor hønsehusveggen, inne i hønsegården og beskyttet(?) av det dekkende nettet lå en desidert død høne:

Ikke bare var den død - den var nesten helt oppspist - i alle fall de kjøttfulle delene. Flere av de påfølgende timene gikk med til helt nødvendig sorgarbeid, med gråting og prating og forklaring om livets realiteter. Ett problem var imidlertid at realitetene på langt nær var detaljkjente - for hvem var morderen? Diskusjonene ledet raskt til en liste med mulige mistenkte:

Oteren - han sees titt og ofte rundt omkring på Myken, og sporene finnes også rundt hønsehuset,
Ørna - for tiden er det minst 7 havørner på Myken, og de må da være sultne iblant?
Svartbaken - alle vet jo at den er en kraftkar, og at den spiser hva som helst,
Kompis - den lokale kattegjenglederen (at ikke Petromax stod på lista kommer sannsynligvis av at det var Red. som foreslo Kompis)
Hanen - under tvil med på lista, mest fordi han ikke alltid virker å ha rent mel i posen...

Og der slutter egentlig lista over kjente "rovdyr" på Myken, da den eneste hunden som er her nå, er adskillig mer veloppdragen enn ungene våre... Selv om rekkefølgen i lista samsvarer rimelig med graden av mistanke, var det mye som talte imot alle kandidatene: Oteren fant vi spor av nesten overalt - bare ikke nært hønsehuset, Ørna er svær, og ville fått store vansker med å komme seg inn i hønsegården, til og med i den "store" åpningen over porten, og den har aldri vist interesse for hønene før (selv om den har fløyet over utallige ganger), Svartbaken har ingen sett i nærheten (øg høneliket så ut til å være partert av noen med mer kirurgiske redskaper til rådighet...), Kompis er en snill katt, og det var heller ingen kattespor å se i snøen. Dette etterlot egentlig bare hanen, men han ble frikjent etter demonstrerbar mangel på blodspor i fjærdrakt og nebb.
Angrepsstedet ble etterhvert identifisert ut fra bloddråper og slepemerker - og der var det også umiskjennelige spor etter kraftige vinger som sannsynligvis hadde støttet morderen i prosessen (se øverst i midten og litt under midten på bildet over). Dette førte til at konklusjonen ble "en eller annen (rov)fugl", og sannsynlig adkomst måtte være over porten - som har vært liggende etter at den ble blåst over ende i storm for en stund siden (se under). Adekvate sikringstiltak ble derfor ansett å være ny montering av porten, og en ekstra sjekk på at det ikke var store glipper i nettet ellers i hønsegården.
Over: den liggende porten, og relativ "easy access" for en fokusert luftbåren morder.

Under: gjenreist port, og håp om forvansket tilgang og lettere høneliv...

Derfor, rimelig tilfredse med at vi hadde løst mysteriet, flyttet fokus seg over på videre sorgarbeid - og ikke minst en verdig avslutning i form av bisettelse... Flere forslag ble raskt forkastet, enten av praktiske grunner (begravelse i frossen jord), eller av den yngre gardes følelsesmessige tilknytning (seremoniell brenning og askespredning).

Forslaget som til slutt vant frem var selvsagt farget av vår tilknytning til havet: vi skulle lage en båt/flåte til den stakkars høna (som heldigvis var en av de unavnede, som ikke lot seg skille fra bror(?)parten av sine medsøstre...), for så å sjøsette den og la vind og strøm føre den ut på en siste reise...

Snekring av en flåte (med kjøl for stabilitet!) ble foretatt i stor fart, et leie av einer ble skaffet til veie, og høna ble lagt med pensida opp (og surret med litt ståltråd for å unngå pinlige situasjoner under sjøsettelsen). En sørgemarsj med alternerende bærere ble foretatt fra skolen og over til flytebrygga i sundet.

Sammen med oss og Mimmi deltok også Precy og Prinsessa blant de sørgende, og de hadde brettet fine små papp-båter som skulle sjøsettes med brennenede telys som en ekstra høytidsmarkering. Selv om stemningen var alvorlig, var det tydelig at prosessen tjente sitt formål som lutrende aktivitet - stemningen var adskillig lettere enn de første timene etter drapet.

Begravelsesflåten ble behørig sjøsatt, og ungene hadde understreket dens opphøyde formål ved å døpe den "Himmelekspressen". (Som I sa: "Bra at høna har vært snill, for ellers hadde vi måttet kalle den H****tesekspressen!")

Et forsiktig skyv ut fra brygga, og ekvipasjen begynte en sakte drift sørover sundet, med strømmen og helt uten vind. Det var faktisk så stille at lysbåtene også fulgte pent etter, og når pappen ble vasstrukken nok til at den sank, så fløt telysene pent videre, med forsiktig blafrende flammer - det er ikke ofte sundet er så rolig på vinteren! Dette, samt at flåten fløt direkte i retning mot et hull i skylaget hvor solstrålene tittet gjennom, ble tatt som gode tegn av hele forsamlingen. Vi kunne følge fremdriften lenge - og alt tyder på at flåten kom seg ut gjennom sundet, klar av Myken, og videre ut på det åpne hav...

Bisettelsen (Jordfestelsen? Vannfestelsen!) ble således en stor suksess, og lettet både hjerter og sinn hos hele den sørgende forsamlingen!

Her kunne (burde!) historien ha sluttet, med en oppbyggelig og moralsk avrunding - men skjebnen ville det anderledes! Tre dager etter drapet ringer lærer Gro mens vi ennå sitter ved frokostbordet, og forteller at enda ei høne er drept! Stor gråt og tenders gnidsel resulterer, men ungene drar allikevel så fort de kan bortover til skolen. Mens jeg er igang med å planlegge en ny seremoni (og lurer på hvor lenge slike runder vil beholde sin oppbyggelige kraft...), kommer imidlertid E frem til at høna ikke er død - den er bare halvt ihjelslått! Dette forundrer oss storligen, for alle som så den umiddelbart, trodde den var steindød der den lå med øyelokkene spøkelsesaktig trukket over øyeeplene, digre, blodige sår i ryggen, og ingen bevegelse å spore. Men E hadde rett - det hadde begynt å rykke i føttene dens! Stor ståhei og ambulanseaktivitet - ungene bar den inn, og rigget den til med dekke og underlag å ligge på. Selv om vi voksne trodde at dette bare kunne være midlertidig, og at den fremdeles var 95% død - ble den tilsynelatende bedre og bedre utover dagen, og etter et par timer åpnet den øynene også:

Høna ble nesten umiddelbart døpt "Håp" (den hadde også så langt vært navnløs) - og i skrivende stund, nesten to uker etter hendelsen, er den fremdeles rekonvalesent, bor med egen mat- og vannskål i en kasse som alternerer mellom å stå inne på skolen og ute i hønsehuset, verper igjen (det første egget - stort som en drue - kom allerede dagen etter drapsforsøket, mens den fremdeles så mer død ut enn levende!), pusser fortvilt fjærene rundt et stygt sår (grodd) og et stort ribbet område på ryggen - men klarer ikke helt å stå på egne ben. "Den klarer det, bare den får støtte seg litt mot veggen!" ifølge ungene... Ellers virker den helt kvikk og grei, og synes heller ikke å ha smerter etter tildragelsen. Med tanke på hakkeordenen i hønesamfunnet tør vi ikke slippe den helt inn til de andre ennå, men nå begynner selv vi voksne å tro at denne høna fortsatt kan være liv laga - overlevelsen så langt må nesten karakteriseres som mirakuløs!

Drapsmannens identitet
Dette siste drapsforsøket ga oss også omsider løsningen på drapsgåten: synderen var (passende nok...) en hønsehauk! Mens han var igang med Håp, kom Gro uforvarende på ham, og hun så ham stikke av når hun rundet svingen. Lauritz observerte ham også senere på dagen i trærne ved huset sitt. Dette er ikke en helt ukjent gjest på Myken, men ingen av de tidligere hønse- og gåsebøndene har opplevd problemer med ham. (Og han er meget fredet...)

Vi følte oss nesten litt dumme (og byfolkaktige...) fordi vi hadde trodd at nettet vårt var sikring god nok med sine ca. 15 x 15 cm masker:

Men dengang ei! At en slik drapsmaskin klarer å stupe ned, folde vingene og slå igjennom nettet er én ting, men at han klarte å starte stillestående på bakken, bruke 1.5 meter på å få fart nok til å igjen kunne slå dem sammen og skyte ut som en kule, for så å fly videre - det er både skremmende og imponerende! Men akkurat slik var det - Gro så ham ta til flukten etter Håp-angrepet, så han klarer ikke å snakke seg bort fra dette...

Ny hektisk sikringsaktivitet måtte til - matfatet måtte for all del stenges - og vi arbeidet tre voksne mann i flere timer i sterk vind og sno for å få lagt over en enda mer finmasket not - nå er den ca. 5 x 5 cm, og dekker absolutt hele:

Og det virket - allerede senere på dagen ble en (presumptivt sulten) hønsehauk observert sittende (frustrert trommende med klørne?) på hønsehusets nærmeste nabo, drivhuset. Vi hadde nesten håpet at han skulle stupe seg inn i nettet for en "endelig løsning", men den karen er nok skarpsynt (kanskje han har haukeblikk, for alt vi vet?). I alle fall - løsningen synes god nok - siden det siste nettet kom på plass, har alle de resterende hønene levd trygt, og hauken ser ut til å ha dratt på leting etter bedre jaktmarker.

Så da ble det til slutt en lykkelig utgang allikevel, men vi tør be alle krysse fingrene for Håp en stund fremover... Skjønt, ungene kjenner godt til Emil i Lønneberga og hans Halte-Lotta, så de er helt overbeviste om at dette selvfølgelig går bra!

Vinterstemning

2010-03-05T23:37:00.021+01:00

Når nå - endelig! - kulda ser ut til å slippe taket, er kanskje tiden inne for å dele noen av de store visuelle inntrykkene som har stått på rekke og rad gjennom "mørketida". De siste ukene har vært kaldere enn på lenge, og spesielt varigheten har vært ille. Hus og anlegg på Myken er ikke bygget for tosifret antall kuldegrader i lang tid, og det er knapt et hus som ikke har hatt frosne innløp eller (verre!) avløp... Men det som har gjort mest inntrykk er allikevel alt det mektige som finnes rundt oss hele tiden - mørketida evner ikke å skjule det, kun å gjøre det anderledes og noen ganger enda mer eksotisk! Det som følger, er derfor et slags "foto-essay", med bilder fra vårt nærmeste miljø. Motivene går igjen, men forhåpentligvis klarer vi å vise litt av hvor uendelig skiftende lys og stemninger kan være her ute. Håper dere liker det!
(Klikk på bildene for større versjoner, men vær klar over at kvaliteten er noe redusert for å gjøre størrelsen håndterlig.)

Tur til Sørløkta på årets korteste dag. Selv om Polarsirkelen ligger mellom oss og Lovund (som sees til venstre for sola), er sola oppe, og skumringen er lang nok til at dagen er ganske lys. Flere faktorer bidrar til dette "uventede" faktum:

(1) Lysbrytninga i atmosfæren gjør at sola ser ut til å stå høyere enn den "egentlig" rent geometrisk gjør [min forklaring].

(2) Vi befinner oss tross alt en del meter over havet (selv om høydene på Myken ikke akkurat gir oksygenmangel (unntatt kanskje utsiktsmessig!)) [Bjørns forklaring]

(3) Vi ligger så utrolig åpent og fritt til - ingenting stenger for lyset (eller været...), og alt som er av skumring og grålysning kan nytes til fulle. Vi er aldri i skyggen av noe som helst her ute! [Trudes forklaring]

Træna ligger alltid i horisonten, men er ikke alltid så godt synlig som dette. I det siste har vi nesten vært litt misunnelige på Trænbyggen: de har et økende folketall! Men de har det sikkert ikke like fint som oss...

Jeg har brukt en god del tid som værobservatør for Meteorologisk Institutt gjennom vinteren, og da er dette et fint eksempel på "Cm = 4, Linseskyer [...] Informasjon om disse skyene er viktig for flytrafikken."

Jeg forlanger (men forventer ikke) å bli trodd når jeg forteller at det nesten virker som det er fullmåne på Myken hele tiden - jeg har i alle fall aldri lagt merke til den så ofte før... Dette må være et av de få bildene hvor den mangler en liten skalk :-)

Snøen har vært litt "av og på" - mer "på" enn vanlig, skal vi tro den gjengse oppfatning. Dette bildet fra Nordvarden kunne nesten ha vært tatt på sommeren, bortsett fra én ting: det er nesten aldri like klart på sommeren, med disen stadig liggende i horisonten.

Vårt kjære hjem, "Småhaugan"

Alltid lett å se om det er flo eller fjære når snøen ligger over holmene.
Måsen har perfekt kamuflasjedrakt!

"Mellomfase" på brygga: adskillig færre båter enn når trønderne på vei til Lofoten heller slo seg til her fordi Mykenfisket var så bra, men adskillig flere enn når til og med de lokale fiskerne nå planlegger å dra over til Røst for å få tak i torsken...

Det finnes ikke noe mer rolig og stemningsfylt enn Myken en stille, blå vinterdag... Og i snøen kan man kjenne igjen sporene til hver innbygger, og se hvor de har gått. (Stor oppstandelse og hodekløing før vi til slutt innså at de rare sporene som dukket opp en dag var fra Trudes høyhælte støvletter som var tatt på for "bytur"!)

Forhåpentligvis var syklisten annetsteds...

Skyer er uendelig mye mer fascinerende og interessante når man ser dem som hele vegger, heller enn som små glimt mellom høye byhusvegger...

Dere trodde kanskje at vinterfargepaletten vår bare var blå? Så feil kan man ta...

Ok, det er en del blått... På vei tilbake til sivilisasjonen etter en tur til Sørløkta. Å ikke komme seg tilbake før det blir mørkt kan være ubehagelig.

Vinden er gjerne så konstant at man glemmer den - inntil den en dag er helt borte, og serverer speilflater i 360 graders vinkel...

Man får gjerne litt tid til å forberede seg på de innkommende bygene.

På ett eller annet vis virker det som om skyene stort sett er alle andre steder rundt oss, og at dersom det finnes et hull i skydekket, beveger sola seg raskt dit...

Ja, Myken føles ofte som skatten ved regnbuens ende!

Samvirkestiftelse og prinsessebursdag

2010-02-14T01:16:00.004+01:00

Myken våkner sakte til liv igjen, etter at ei lei importinfluensa fra Filippinene sendte både oss og de av mer hardbarket fiskerslekt til sengs i ukesvis! Kun Gro lærer har berget – så er det visst sant at de er laget av annet stoff… vi andre har mer eller mindre hanglet oss gjennom hele etterjulsvinteren med varierende grad av den før nevnte influensaen, halsinfeksjoner, lunge- og bihulebetennelser, og uendelige hosterier har vært en normal, om en noe plagsom, bakgrunnsstøy i de fleste hjem. På det verste måtte vi ringe rundt for å finne ut hvem av oss som var minst syk, og dermed best skikket til å stikke ned på hurtigbåtkaia for å ta imot trossa fra løva…

Men alle ting har en ende!:-) Og på lørdagskafeen i dag var vi ikke bare friskere og raskere enn på lenge, vi fikk også en fantastisk overraskelse fra familien på Skoletun, som ankom kafeen med vogna fullastet med de lekreste retter: saltmat og søtmat, penger (?) og et nydelig gull: på toppen av lasset satt Mykenprinsessa, som fyller to år i morgen!

Og jubelen sto i taket – ungene har knapt sett prinsessa etter hjemkomsten fra Filippinene, og leken gikk raskt livlig rundt butikkhyllene og kaffebordet inne på Myken Handel.

Enda en gledelig ting: samvirkeforetaket Myken Handel ble offisielt stiftet torsdag den 11. februar 2010! Det har vært en overveldende respons, og omkring 60 stykker har tegnet seg på andelslista så langt, det er tre ganger så mange som bor på Myken… Vi var ti stiftere fysisk tilstede på møtet: Jan, Roar, Bjørn, Knut, Lauritz, Ola, Gro, Trude, Ada og Trygve, i tillegg til Precy, og sannsynligvis atskillig flere i ånden!

Vi håper det er noen som vil drive butikken videre, og ryktene går om en viss ung dame som skal komme til våren. Inntil videre driver vi butikken med dugnadsinnsats og som de glade amatører vi er… ungene er superflinke i kassa, og Gro og jeg ble opplært i å bestille varer i dag, foreløpig i Adas navn, og håper at vi sakte men sikkert kan fylle opp butikken med ting Mykenfolket trenger!

Lofotfisket er i gang

2010-02-08T10:02:00.005+01:00

Myken er en skikkelig "happening place" om sommeren, men om man skal være ærlig (og det hender det jo at man skal...), så er det stort sett temmelig rolig ellers i året. Bortsett fra en annen periode: når alle som kommer sørfra på vei til Lofotfisket etter skrei bruker Myken som en siste stopp og hvilested før de begir seg over Vestfjorden.

Trønderkoloni

Nå er det innrykket kommet skikkelig i gang for i år, og med foreløpig topp i går kveld. Gjestehavna var fylt opp av sjarker fra Frøya som ville vente på litt bedre vær (flere Trøndere enn Norlendinger på Myken i natt!). I tillegg var det flerfoldige båter fortøyd i Vestersundet, samt flere store sildebåter som lå ved de større kaiene. Tilsammen var det sikkert 20 gjestebåter.

Selv om skreien nå er den viktigste fangsten fremover, står det fremdeles så mye sild rundt Myken at skipperne beretter om frykt for i det hele tatt å kaste, siden silda står så tett at utstyret ikke takler de store mengdene - én av dem måtte i går la nota stå åpen lenge, slik at mesteparten av silda kunne få rømt, og likevel ble han sittende igjen med 55 tonn.

Den som bare hadde likt sild...

Redning av butikken

2010-01-22T18:23:00.004+01:00

De fleste "venner av Myken" har sikkert allerede sett dette, men vi tar det med her også for å sikre oss et så stort nedslagsfelt som mulig:

http://myken.no/fileadmin/mykenvel/Invitasjon_til_stiftelse_av_Myken_Handel_SA.pdf

Det dreier seg om å sikre fortsatt drift av butikken på Myken, så vi ber litt for vår egen syke mor her, men tenker også på opprettholdelse av Myken som et levende samfunn. Samtidig trenger vi folk som kan tenke seg å drive butikken - i kortere eller lengre perioder (f.eks. sommeren). Om vi ikke finner noen, må vi ty til enda mer utstrakt barnearbeid...

Nordlys!

2010-01-21T11:39:00.013+01:00

Vi trøndere liker jo å tro at vi har sett Nordlys før - en slags grønn tåke helt nord i horisonten på andre sida av Trondheimsfjorden. Vel - vi må nok nå innrømme at det ikke holder helt mål mot det vi opplever her oppe... Den siste uka har vi ved flere anledninger fått bakoversveis av vanvittige show som har spraket frem og tilbake over store deler av himmelen - fra nordlig horisont til rett opp og endatil sørover.

Det er ikke bare enkelt å ta bilder av slike fenomen. I den første bolken hadde jeg bare min egen skrøpelige kropp å bruke til stativ (attpåtil i sterk vind), mens jeg senere fant brukbare murer, kaier og gjerder som gjorde det mulig å holde kameraet stille de 7-8 sekundene det gjerne ville ha for en eksponering. Av kanskje 150 bilder totalt, er de følgende de eneste rimelig gode - klikk på dem for å få større versjoner. Den eneste behandlingen de har vært igjennom, er beskjæring av uinteressante områder på noen av dem.

Første runde var fredag 15. januar. Da var "showet" helt vilt - det mest spektakulære Nordlyset jeg noengang har sett - men over på bare 15-20 minutter. (Kanskje like greit, da store deler av familien stod ute i kulingen i bare truse og morgenkåpe...)

Det begynte litt forsiktig - med nesten "trøndersk" Nordlys:

Utsikt mot nord, over taket til Svein Arne, og med fyret nede i hjørnet.

Etterhvert ble det mye sprekere, og man visste knapt hvor kameraet skulle pekes. Flere farger ble det også - ikke bare den vanligste grønne:

Utsikt nokså rett nordover, over Jutøya.

Konstant endring av mønstrene, som bølget over himmelen - fyret i nederste høyre hjørne.

Midt oppe i showet kom Rødøyløva for en gangs skyld inn fra sør, og ble med på bildet. Med alt lyset på ombord, så de sikkert ikke mye til Nordlyset.

Den 20. januar var det på 'an igjen: nye flotte bølgende lys, men denne gangen litt roligere og mindre vilt. Det gjorde at jeg fikk tatt meg litt mer tid, og kunne velge stå-/liggested for fotograferingen, og dermed også få litt bedre kvalitet. Jeg holdt på en times tid, men fikk allikevel ikke mer enn en håndfull bilder som er verdt å vise frem:

Her ligger jeg på ryggen i Utheimbassenget (et gammelt vannreservoar) for å blokkere lokale lyskilder, og ser rett opp på tykke "tepper" av Nordlys.

Fremdeles i bassenget, nå med utsikt vestover, ut i havet.

De to bildene jeg ble mest fornøyd med (les: hadde mest flaks med...) har jeg spart til slutt, som en rosin i pølsa for den utholdende leser (klikk for større versjoner). Nå hadde intensiteten i lyset gitt seg en del, men samtidig var det så vindstille at sundet lå nesten som et speil som ga refleksjoner som bidro til flotte effekter:

Rett nedenfor huset vårt, med Småhaugans sjøhus til venstre. Månen er i ferd med å gå ned bak slyngemoloen, og vi ser også en etternøler fra sildesnurperflåten.

Her ser det nesten ut som om sildesnurperen står i brann - antent av at månen er kommet for nær? All beskjæring av dette bildet har så langt gjort det dårligere, så dette er vel et av de få som kan kalles et blinkskudd.

Med så mye flott Nordlysaktivitet på kort tid (og endelig litt flaks med bildene), er det nesten så man kan lene seg tilbake og bare si at alt godt som måtte komme heretter blir ren bonus!

Sijlla e' kommen!

2010-01-19T17:13:00.009+01:00

Fiskeriene på Myken er såvidt kommet igang igjen på nyåret - mye linefiske som etterhvert går over i garn, og det har vært mye å gjøre på fiskemottaket.

Det aller største fisket akkurat nå, er imidlertid etter en art som ikke kan tas imot på Myken (pga. innfrysingskapasitet) -- nemlig SILDA! Den er nå kommet "mannsterk" inn, og en hel flåte med store fiskebåter svermer rundt sildestimene som fluer.

På tross av stiv/sterk kuling og relativt ufyselige forhold på sjøen, så Mykens nærmeste sjøområde slik ut på AIS'en i dag:

Myken er den lille øygruppa midt i bildets øvre kant - og båtene ligger nesten slik at vi kan gå tørrskodd til Træna... På det meste i ettermiddag telte vi over 60 av dem! ("Skjermdump" fra www.marinetraffic.com/ais)

Noen av fiskerne tar seg heldigvis tid til å vente på været og ligger til kai på Myken, som gir litt velkomment friskt blod til diskusjonene rundt kaffebordet på butikken også.

En tur opp til utsiktspunktet ved minnestøtta etter at mørket hadde senket seg ga nesten en følelse av å være i en by - så tett i tett var det med lys rundt hele Myken (flåten har beveget seg litt nordover i løpet av dagen).

Om ikke denne rikdomen kommer Myken direkte til gode, vitner det i alle fall om at det ikke bare er oljen som betyr noe for landet vårt (sildeoljen?).

Fork(v)aklede høns...

2009-12-31T13:44:00.003+01:00

For oss som inntil nylig var bymennesker (i praksis om ikke i sinn...) er en av de morsomme tingene på Myken å følge med på hønene - og hanen - i skolefjøsen. Den oppmerksomme leser vil huske at vi tidligere har indikert en viss feighet og stakkarslig oppførsel fra hanen. Vel - den tiden ser ut til å være over:

En "ny", tøffere hane

(og nei, det brenner ikke i halefjæra - det er bare sola som nekter å innse at det er mørketid...)

Den nye innstillingen ble først og fremst merkbar da det kom julegjester i Bakeriet, og husets 2-åring ville besøke hønsegården. Endelig fikk hanen da briske seg mot noen som var omtrent like stor som han selv, og sprang etter henne og hakket. (Skjønt, de stakkars hønene vil kanskje hevde at han har vært tøff en stund allerede, der de har sittet med blodige kammer etter tidvis håpløse forsøk på seksuelt samkvem...). Nuvel - besøket hos fjærkreene ble allikevel en ubetinget suksess - hønene kommer gjerne strømmende i håp om lekkerbiskener hver gang et menneske nærmer seg (de er nok temmelig bortskjemte!).

At dyrene trives og har det bra er i alle fall hevet over enhver tvil - det produseres egg på løpende bånd, faktisk så mye at vi innimellom knapt rekker å ta unna. En initiell produksjon på 9-10 egg pr. dag gikk i løpet av desember ned til 8, noe som ble tilskrevet sesongvariasjon og kanskje litt humørsvingninger hos hønene. Statistisk forventet produksjon fra 10 høner under gode forhold er 8.5 egg pr. dag, så ingen var bekymret.

Det skulle imidlertid vise seg at hønene i virkeligheten - til vår store tilfredsstillelse - er over gjennomsnittet verpevillige:

I viser frem fangsten på 48 frosne egg...

Ungene så at det lå noen "bortkomne" egg under selve fjøsen, og etterhvert iherdig krabbing og leting førte til funn av smått utrolige 48 dypfrosne egg i forskjellige kriker og kroker! De små luringene (hønene - ikek ungene...) har klart å finne et lite smutthull under trappa, slik at de kommer seg ut og inn når de har lyst!

Egg viser seg å være utrolig holdbare - på tross av diverse knusninger og frysing av alle, er de nå etterhvert fortært med stor glede (mye vaffelrøre på butikken, omeletter på morgenkvisten, osv.). Kun 6 av eggene ble kassert etter å ha blitt "funnet for lette" i flytetesten vår. Samtidig har nå den "offisielle" innendørsproduksjonen stabilisert seg på 10 om dagen, og disse har fungert som små julegaver til Mykens husstander etter tur, i påvente av at skoleluncher skal komme igang igjen på nyåret.

Uten å på noen måte trekke sammenlikninger mellom vår kjære tenåring og verpesyke høns, synes jeg at følgende bilde også passer inn i denne diskusjonen av imponerende og uventede produksjonstall:

E med sin imponerende produksjon: hjemmelagede karameller pent pakket inn til gaver og (litt) egen konsumpsjon!

Lysfest – Santa Lucia – Lussi langnatt

2009-12-31T00:32:00.003+01:00

De sosiale begivenhetene i advent ble faktisk så mange, at vi måtte til med en del rokering for å få plass til alt. Lysfesten – Luciafeiringen ble derfor flyttet fram til torsdag 10. desember for ikke å krasje med julebord og juleforestilling, ble feiret i butikken… og beskrives ellers best i bilder:

Lucia med terner og stjernegutt trår inn mellom reolene på Myken handel

Men før vi kom så langt at feiringen kunne ta til, måtte butikken gjøres klar, og flere hjelpende hender trådte til:

Ada pakker ut varer,

Hårek støvsuger

Og Tomas plasserer i hyllene!

Og så er det endelig klart, festen kan begynne. Jentene trakk om hvem som måtte være Lucia, og Y tapte…:-)

”Værdens finaste stjernegut”, men vi trenger Lucia likevel!

Høytidsstemte lysterner…

Lystenning hører med på en lysfest

Andre lys står for tur

Skoleungene hadde med seg sanghefter til allsang, og aldri har jeg hørt så få synge så vakkert - man tar ansvar på Myken...:-)

Lussekattspising i adventslys-skinn!

Festen ble avsluttet med lussekatter som skoleungene hadde bakt, smaksatt med tre ulike ”fargekrydder” for å finne den fineste fargen og den beste smaken: safran, gurkemeie og maismel! :-) Maismel hadde helt klart den klareste fargen og den blekeste smaken, safran smakte mest eksotisk, gurkemeie hadde mest "lussekatt"-smak for veldig mange av de tilstede, men alle tre sortene gikk ned på høykant! :-)

Advent på Myken

2009-12-31T00:14:00.006+01:00

Sola er en tur oppom Lovund, før den snur og går ned i havet igjen...

Desember kom til Myken med nydelig ”blåvær” - klart, noenlunde stille, og nydelige, myke farger på himmel og hav. Det var ikke fritt for at vi merket det når dagene ble kortere og kortere, og sola bare var så vidt oppom horisonten før den snudde igjen – man hungrer etter hver solstråle man kan få fatt i! At vi i det hele tatt hadde sola på den korteste dagen kom som en overraskelse på meg - etter geografiske og geometriske betraktinger omkring beliggenheten rett nord for polarsirkelen, trodde jeg at vi skulle ha minst en dag uten at sola sto opp! Jeg har nå lært at brytning av solstrålene i atmosfæren ikke bare er et teoretisk fenomen – det gir oss hele 1,5 timer med sol også på årets korteste dag, selv rett på oversida av polarsirkelen. Og når både soloppgang og skumring varer i nesten 2 timer hver på klare dager, det er ingen fjell som kan stenge for lyset på Myken - har vi vært velsignet med en form for dagslys i 5-6 timer de fleste dagene.

Skoleungene laget adventskranser av einer, som ble hengt opp både på butikken og på skolen

Adventstida på Myken har vært fin og stemningsfull. De fleste feriegjestene har forlatt øya, skjønt det hender fremdeles at Løva bringer en og annen besøkende over fjorden. For oss fastboende, og for de gjestende studentene (Trygve og Tomas), har samlingsstundene i adventstida vært svært viktig for det sosiale velværet til øyboerne.

Kaffestund i sofakroken på Myken handel:-)

Vi har møttes i butikken daglig for kaffe, en prat, lappestrikking og trekning av adventskalender. Adventskalenderen var Adas påfunn for å finansiere oppvaskmaskinen på skolen, med gevinster fra Myken Handel. Og når Gro og skolen også hang seg på med velduftende gevinster fra diverse bakeaktiviteter på skolen, ble den daglige trekningen et spennende innslag i hverdagen.
Ulike spill er etter hvert også flyttet inn i butikken, hvor ungene har funnet villige og ivrige spillpartnere…

Ada og tenåringen måler krefter i backgammon

Tenåringen fikk kjærkommen motstand og nye utfordringer i sjakk med Tomas

Med mørkere dager har skoleungene hatt mye fokus på inneaktiviteter, og har bidratt med god mat og hyggelige stunder (selvfølgelig i tillegg til den daglige skolelunsjen – den vil vi absolutt ikke gå glipp av…:o). Vi har hatt fellesmiddager på skolen (med innlagte bordtennisturneringer - mer om det siden:), og trillehjulet til Gro blir også med jevne mellomrom fylt opp med godsaker og fraktet til butikken.

Bollebakst, servert av syngende kokker og servitører…

”Ungdomsskolen” arrangerte en spansk ettermiddagsfiesta på butikken. Gro og tenåringen kokkelerte i to dager og serverte nydelig spansk tapas, akkompagnert av spansk julemusikk. Barneskolen fikk også bidra, de laget gloseskilt etter instruksjoner og fikk dermed en snikinnføring i fremmedspråk. De fleste julekort fra Familien Tokle Larsen ønsker i år mottakeren ”Feliz Navidad” og ”Prospero Ano”…:-)

Første søndag i advent

2009-12-19T23:30:00.003+01:00

Det trengs ikke mye snø for å lyse opp et mørkt og trist senhøstlandskap. Noen få centimeter, og lyset endret seg fullstendig, dagene ble lysere og triveligere, og mørket mindre påtrengende… og at snøfallet falt sammen med inngangen til advent, var nesten for godt til å være sant!

Småhaugan i vinterdrakt, med utsikt over storhavet

Det trengs heller ikke mange snøfnugg for å inspirere unger til lek! De få cm som falt tidlig i advent ga mye glede og inspirasjon til blånissene i Småhaugan.

Smånissene på Småhaugan!:o)

Siden vi ikke hadde forventet snø i det hele tatt denne vinteren, har vi ikke tatt med noe vintersportutstyr. Men snille naboer lånte heldigvis bort barnebarn-akebrett, og det viste seg fort at den beste akebakken var stien opp til Småhaugan – den var rene bobsleighbanen i dagesvis, og gjorde det svært utfordrende for oss voksne som prøvde å dra oss opp bakken med melk, juice, mel, øl… dvs. alt det en stor familie trenger for å overleve!

Roar frakter hjem varer etter lørdagshandelen – denne gangen med posttralla…

Aking på stien opp til Småhaugan...en drøm for ungene, et mareritt for oss:-)

Til og med tenåringen koste seg ute i den fine snøen!

En snømann så dagens lys – sydvesten er på plass så det er nok en fiskersnømann som seg hør og bør på Myken

Men unger blir kalde av å leke i snøen, og mamma hadde derfor funnet frem noen inne-aktiviteter for å skape god adventstemning – snille venner i Trondheim hadde sendt oppover ferdige pakker med alt man trenger for å lage flotte små nisser fra Panduro! – utfordrende for små fingre, og for store også, viste det seg etter hvert… Vi gikk gjennom de vanlige fasene i prosjektarbeid: håp, optimisme, frustrasjon, sinne, raseri, utmattelse, overgivelse, og til slutt den viktigste: erkjennelsen av at vi må bare gjøre det beste ut av det vi har og så er det godt nok, etterfulgt av utmattet tilfredshet…

Bildet tatt i fase 1, deretter la vi bort kameraet...;-)

Resultatet ble imidlertid kjempebra, nesten for fine til at ungene får lov til å gi dem bort!!!

...prosjektteamet i prosjektarbeidets siste fase!:-)

Eksamen (og tentamen) ved myken skole :-)

2009-12-17T01:15:00.004+01:00

Advent på Myken har for min del vært preget av to ting: et høyt nivå på sosiale aktiviteter -som vil bli beskrevet i senere poster, samt semesterinnspurt med avleggelse av tre eksamener i løpet av 8 dager...

Det tok mesteparten av høsten før jeg klarte å få liv i studenten i meg, jeg var faktisk en stund redd for at det var snakk om varig koma. Så det ble en hektisk innspurt på semesteret, og jeg ble igjen minnet på hvorfor jeg ikke lengter tilbake til studentdagene! Men må man så må man, jeg har jo startet dette løpet og da får jeg fullføre…

Eksamener ved HHB skal avholdes ved godkjent lærested, for meg avdeling Mo. For å være på Mo til eksamen starter klokka ni, må jeg dra hjemmefra med Løva kl. 05.00 om morgenen, og har da to timers båttur og 1,5 times kjøretur foran meg - en nydelig reise, men kanskje ikke den beste oppladningen foran en eksamen? Så for å være helt sikker på å være på plass når papirene deles ut, er det tryggest å reise inn dagen før. Med eksamenene lagt til annenhver dag, sto jeg foran en liten uke på trist og kjedelig hotellrom på Mo i beste adventstida…:-(

Men en ydmyk søknad til eksamenskontoret ble kronet med hell: eksamen kunne så gjerne avholdes ytterst ute på den nøkne ø, såfremt jeg kunne fremskaffe et egnet lærested, en administrator og en eksamensvakt, fortrinnsvis ikke en jeg var gift med… Og Gro var heldigvis mer enn villig til å la meg tømme forhåpentligvis relevant lærdom ned på papir i Myken skoles bibliotek – ved den gamle og ærverdige bibliotekar-pulten, mens Ada og Tomas stilte opp for å vokte over meg...

Kl 0900: kandidat, administrator og vakt på plass…

Kl. 10.30: Jeg svettet og strevde og skrev, mens sola gikk opp over de syv søstre og farget Helgelandsfjellen i vakre gyldne myke desemberfarger…

…og jeg hørte den fjerne lyden av skoleungene som holdt på med ulike adventsaktiviteter i rommet ved siden av

Og grunnen til at tenåringen mangler på bildet over, er at hun satt i biblioteket sammen med mamma og hadde mattetentamen mesteparten av dagen - På Myken er familien samlet om det meste...:o)

Kl. 12.00 Kandidaten puster lettet ut mens vakten sjekker kandidatens nummer…:-)

To skoleeksamener og en hjemmeeksamen er unnagjort, og fagene markedsføring, organisasjon og ledelse og regnskapsforståelse (forhåpentligvis) i boks. Og jeg har nå tatt juleferie, så lang juleferie som jeg ikke har hatt siden sist jeg var student! Enkelte ting har heldigvis ikke endret seg...;-)

Første vinterdag

2009-11-28T22:55:00.018+01:00

Dagen i dag startet med jubelskrik fra ungene (etter at det omsider ble lyst...): Snø!
Før den kunne nytes i fulle drag, var det imidlertid et tristere punkt på agendaen: Ola, Precy og Prinsessa pakket sakene sine, og dro på en laaang juleferie til Filippinene. Vi møtte mannsterke opp på kaia for å forsikre oss om at de skjønte at vi allerede gleder oss til at de kommer tilbake på nyåret!

Triste jenter vinker farvel mens Løva bakker ubønnhørlig ut på sundet.

Når man er passert 80 år, bør det være helt akseptabelt

å bruke gaffeltrucken som hendig jekk...

Selv om det er lite annen trafikk på Myken, kommer man ikke unna at bilen må skos etter forholdene, og Lauritz la om til vinterdekk på morgenkvisten. Slik det ser ut nå, tror jeg nok at stien opp til Småhaugan kommer til å bli den glatteste delen av hele Myken - spesielt etter at ungene har moret seg med lånte akebrett store deler av dagen.

Ellers var lysforholdene så fine i dag at jeg omsider fikk tatt noen bilder som yter Myken litt rettferdighet, i alle fall:

Sjarken ligger som en flott fargeklatt på sundet.

Fyret - som alltid et yndet objekt...

Utsikten sørvestover fra minnestøtta - bygeværet er
ganske flott når man får se det på avstand!

Utover kvelden har gradestokken krøpet godt over frysepunktet igjen, så det kan hende det var lurt av oss å utnytte dagen så godt som vi gjorde i dag.

Bakeglede

2009-11-28T22:37:00.010+01:00

Etter at storesøster - og like etterpå også I - tidligere har holdt Mykens befolkning med godsaker bakt til lørdagskafeen, er det nærmest blitt kamp om å få lov til å stå bak neste baking. Forrige helg, med pappa på tur for å hente E, og I+Y på overnattingsbesøk hos en venninne, var det duket for at A kunne få sin dag i solen - selv om han helt klart ga uttrykk for at han egentlig ville ha hatt en guttekveld... Fredagskvelden gikk med til baking over en lav sko - og resultatet var av en slik kvalitet at det en stund var sannsynlig at enkelte av de tilstedeværende ville spise seg helt fordervet...

Etter en slik innsats er det lov å smake litt! A's avsluttende kommentar:

"Det her må vel være noe å komme på Lørdagskafé for?"

Ingen problemer med å få hjelp til å "rengjøre" bakebollen!

Denne helgen var det Y sin tur til å stå frem. Ikke engang den elskede lørdagsmorgensbarne-TV, eller det ferske snølaget ute kunne ødelegge konsentrasjonen: det ble bakt brownies som var så gode at knapt et sete var tørt...

En stolt baker med sitt verk - før allmuen hev seg over det med stor glede!

Innsatsen på bake- og matlagingsområdet har vært helt strålende utover høsten. Vi tror at Gro er en stor inspirator for dette, der hun lar ungene trå til og ta ansvar for f.eks. brødbaking av mange spennende sorter til skolelunch. Dette er en av mange fordeler med å ha barna på en meget liten skole...

Close encounters of the bird kind

2009-11-25T23:46:00.008+01:00

Å være enslig lærer på en skole er ikke alltid lett å forene med fleksibilitet, så for å gi Gro noen "innlandsmuligheter" er det innimellom slik at vi i FAU må steppe inn som vikarlærere.

I forrige uke - i strålende vær - ble en slik anledning brukt til en feltekspedisjon til en diger steinur som ungene har døpt "Gangeland" (for Myken-væringer kjent bl.a. som Oter-ola...). Vi kan kanskje lage et større innlegg om den en annen gang - den er en labyrint av trange (delvis navigerbare) ganger under svære, digre, store, mindre, og små steiner. Oppgaven denne dagen ble å kartlegge og tegne opp de mest tilgjengelige delene av den.

Noen ualminnelig interesserte små kartografer foran "inngangen"

I den tiden vi har vært på Myken har vi titt og ofte sett havørna (Haliaeetus albicilla) - faktisk en gang hele tre stykker som fløy "i flokk" over sørøya. Etter at hønene kom og etterhvert begynte å sprade karslige utendørs, har vi også sett den sirkle speidende over hønsegården, men den eventuelle faren det utgjorde, er nå avverget med nett.

Denne dagen, mens vi gjorde oss klare til å begynne opptegnelsene i Gangeland, ble vi nesten tatt på senga av en ørn som kom susende inn over en bergkant - sannsynligvis enda mer overrasket enn oss. For én gangs skyld hadde jeg kameraet klart, og fikk til å ta et rimelig fornuftig bilde!

Vanligvis bruker det jo å være slik at kameraet er nedstappet i sekken, eller at alt det interessante er så langt unna at mangelen på annet enn standardobjektiv gjør det hele nytteløst.

Nuvel - en fin opplevelse for både store og små (mennesker).

Motemekka Myken

2009-11-25T23:24:00.011+01:00

Været har absolutt ikke vært så verst i tiden vi har vært på Myken. Det har ikke regnet så mye som vi hadde forventet (bortsett fra september, som hadde dobbelt så mye regn som ”normalt) – skyene sklir vanligvis bare rett over, og Myken rangeres overraskende høyt oppe på ”minst nedbør”-lista. Mangel på regnvann/drikkevann har faktisk vært gjenstand for bekymring helt siden bosetning på Myken tok til – en bekymring som endelig ble skrinlagt da vannverket sto ferdig i 1993… Kanskje vi en gang får ånden over oss til å formidle noen av de hårete historiene om vannet i ”gamle dager”.

Om det regner lite, så får vimpelen sjelden hvile seg, og vi har gitt opp å henge ut klær til tørk - frisk bris er som Mykens vindstille å regne, og vi ligger ikke lenger søvnløse når kulingen plystrer rundt hushjørnene og inn gjennom vinduskarmene... det er blitt hverdagslyder. Og siden vi tilbringer en god del tid utendørs, har også vi tatt i bruk Mykenbunaden: God og varm, praktisk å ta på… Alle barnehagetanters favorittplagg!

Godt og varmt tøy er et must innendørs også, husene er langt fra å overholde TEK07-standard (men gir veldig bra innemiljø for allergikere – masse frisk luft). La det være sagt, en av oss (hvem? :-) kunne aldri drømt om å dra på shopping i Trondheim iført plagg man må bla opp i nattøy-seksjonen i en Ellos-katalog for å finne… men Mykenmote er litt annerledes enn fastlandsmote. Det er ikke bare helt i orden å gå på offentlige steder som butikk og bibliotek i kosedrakt, det er faktisk helt normalt og nærmest forventet! Ada og Trude trives godt i hver sin versjon av den gode, varme og behagelige kosedrakten:

Precy har en særdeles kledelig kombinasjon av ute- og innedress, rett og slett uimotståelig:

Prinsessa har selvsagt sin versjon av kosedrakten - og vil skli fint inn sammen med resten av kyllingflokken som vi håper kommer etter hvert… (alle hønene verper nå, så det gjenstår bare å se om hanen virker!)

Nå finnes det (stort sett pga. oss...) litt mer outrerte fashion-uttrykk på Myken også. Roars Cowboy-frakk og hatt er ikke blitt annet enn muntert kommentert direkte til oss, men mon tro om det ikke genererer i alle fall litt himling med øynene når vi ikke er der. I (sjeldent) drivende regn er det imidlertid en uovertruffen kombinasjon. Dessuten gjør det at Eileens cowboyhatt ikke blir så alene!

Det som kanskje ikke alle her har fått øynene helt opp for ennå, er Roars nyanskaffede kilt (amerikansk, litt mer praktisk enn den skotske...). Det meget luftige været har gjort det litt upraktisk å gå med den utendørs ( i alle fall med reglementert underbekledning...), så det har mest blitt til at den er testet innendørs – aller først faktisk av Ada, som kanskje kler den best av alle:

Deretter også av et lettere ekshibisjonistisk faderlig opphav, og en litt mer forsiktig sønn:

Faderen, sønnen, og den hellige Ada? :-)

Plagget er imidlertid både stilig (synes i alle fall eieren...) og praktisk, og planen er å bruke den mye mer når forholdene etter hvert tillater det. Våre skotske aner er klart påvisbare (om enn 400 år tilbake i tid!), så det er mulig det er genetisk betinget.

(Dette innlegget er samskrevet av Trude (mest) og Roar)

Himmel og Hav

2009-11-17T23:04:00.005+01:00

Vi får vel ta noen korte blog-innlegg også, så folk ikke blir helt bortskjemte? Familiens gode forhold til den lokale fiskerstand har nok engang betalt seg - gratis kveite ble avhentet på fiskemottaket i kveldinga. Faktisk hele to stykker: en liten som blir middag i morgen, og en stor (7-8 kg?) som nå er behørig pakket for å spares til jul (som er skremmende nært forestående!). Skjønt stor - fiskerne mente de ikke hadde fått en stor og en liten, men snarere en liten og en enda mindre!

Stolt fiskehenter (ikke fisker...), med assistent og kveite. Kveita ytterst til venstre.

No kjem eg og tar deg!

Kveita er en forunderlig fisk - i utgangspunkte er indre organer, finner, osv. stort sett plassert som på en "ordentlig" fisk som lever på høykant, men etter at den en gang i tidenes morgen(?) veltet og ikke kom seg opp igjen, så har "undersiden" blitt hvit, og oversiden kamo-farget, samtidig som det øyet som da ble liggende å stirre ned i bakken til slutt ble lei av utsikten og migrerte over og forbi nesa... Det går ikke ordentlig opp for en før man studerer orienteringen av munnen i forhold til øynene - snåle greier! Et eksempel på evolusjon, eller en allmektig skaper som ombestemte seg på slutten av designprosessen, og ikke hadde mer tid igjen før deadline? Nuvel - derom strides ekspertene.

Forrige kveite vi tilberedte ble jo en stormende suksess - når det gjøres på ordentlig vis skjønner man at et av dens andre navn - Hellefisk - egentlig ikke betyr at den er flat og helleformet (som er fort gjort å tro), men heller at den er en "Hellig Fisk" (på islandsk heter den faktisk Heilagfiski). Mer himmelsk går det i alle fall nesten ikke an å få maten.

Apropos himmel - de tungt annonserte meteorsvermene i "Leonidene" ble behørig observert under en sen kveldsekspedisjon med ungene i dag. Myken ligger velsignet langt unna lysforurensning, og med flott klarvær er himmelen intet mindre enn ærefryktinngytende når man kler seg godt, legger seg på rygg, og lar blikket vandre fritt blant myriadene av lyspunkt. Alle ungene så flere stjerneskudd, og ble inspirerte og samtidig forhåpentligvis også litt opplyst av fars improviserte foredrag om de observerte fenomen. Varm kakao og sjokoladekjeks dempet selvfølgelig heller ikke stemningen. Flott show, men gode fotografier av det krever nok mer tid/innsats/fotokunnskap enn det vi kunne stille med i dag!

Dramatis Personae

2009-11-14T21:24:00.007+01:00

Å bo på Myken er veldig annerledes enn på bo i Trondheim! Det er kun 20 personer som har permanent adresse på Myken i vinter (for så vidt overraskende mange, da det bare var 12 i fjor vinter..:-). Når vi er så få blir det svært oversiktlige, nære og trygge forhold. Vi kommer tett inn på de fleste, og merker godt at vi alle er svært avhengige av hverandre i hverdagen. Samtidig er alle innbyggerne flinke til å gi hverandre rom, noe som også er viktig når man skal bo så tett på ei lita øy, de snoker ikke i hverandres saker (bortsett fra enkeltstående episoder med min kjære da, han eier som kjent ikke diskresjon…;) og respekterer hverandres privatliv.

Andre mennesker betyr også mye for øya: fiskerne, mannskapet på Rødøyløva, feriehusgjestene. Men først og fremst vil jeg likevel skrive om de fastboende, da de for tiden utgjør den viktigste stammen av vår sosiale kontakt og betyr mye for at vi har det så bra.:-)

Helt nord på øya finner vi Bjarne og Eileen, som begge kommer fra Vestlandet, og har drevet fiskemottaket på Myken i flere år. Fiskemottaket eies av Sjøset på Træna, og er fast leveringssted for en håndfull fiskebåter av sjarktypen (”dæ e jo så kort utror på Myken”). Det ble tatt imot ca. 350 tonn i fjor, og kapasiteten på mottaket er enda mye høyere.

Eileen er øyas - for ikke å si landsdelens - største countryfan, og har lagt opp det meste av planer for høsten omkring tidenes country-happening: Toby Keith i Oslo Spektrum i slutten av måneden – kan sjekkes ut på youtube:-)! (Kanskje hun velger å legge turen til Nobels fredspriskonsert også…?) Når Bjarne ikke pakker sei, hyse og uer på fiskebruket, mekker han på vannverket – avsaltingsanlegget - slik at vi alle får nydelig og friskt vann uten saltsmak i springen.

Den neste vi kommer innom på turen sørover er ”Bakketun” hvor Kjellaug residerer, ei blid lita dame som minner meg mest om en krysning av mormor og tante Gunn med sitt positive og alltid gode humør. Kjellaugs avdøde ektemann drev fiskemottaket før Eileen og Bjarne. Kjellaug er nå pensjonist og har dermed tid til sin andre gjerning, som er å være orakel for alt som har med håndarbeid, rengjøring, flekkfjerning, matlaging osv. å gjøre.

Kjellaug sørger ofte for at blodsukkeret til de minste ikke blir for lavt, når vi møtes til en kaffekopp på butikken, og ser ut til å ha en spesiell kontakt med minstemann A...:-) Hun er en stor bidragsyter til de jevnlige utlodningene i Myken Vel, med lappestrikking, og andre flotte hjemmelagede gevinster. Kjellaug får innimellom besøk av sine tre svært humørfylte døtre, og det er alltid hyggelig! Og når yngste barnebarn også er med, en artig liten sprett på alder med tvillingene, blir det glede på Småhaugan – da er det fullt liv på øya med leking, gjemsel, slossing, knuffing, snekring… alt akkompagnert av tvillingenes trillende latterkuler – han er en svært populær liten gjest!

I ett blåmalt hus med utsikt mot sundet bor Henry, øyas svar på Kardemommes Tobias i Tårnet. Han samler og sender inn målinger og beskrivelser av vær og vind, himmel og skyer, hver 3. time hele dagen og halve natta med, dag ut og dag inn, noe som for oss bidrar til pålitelige værmeldinger til neste dags fisketur. Henry har også ansvaret for søppelsykkelen som tar runden hver lørdag, punktlig som ei klokke også i dette, samt hjelper til i driften av mannskapsleiligheten.

Henry er pappa til to gutter, på 10 og 12 år, som til vanlig bor i Trondheim. De to er – ufrivillig og frivillig - havnet i søkelyset for våre ville jenters ertende ablegøyer. Spørs om de tør å komme tilbake neste skoleferie, vi har hørt rykter om vill flukt ut gjennom vinduet og ut i det beskyttende høstmørket for å komme seg unna… :-)

I Karenstua regjerer Gro, som i tillegg til resturanteier og kokk også er læreren til ungene våre. Gro er en raus og matglad person, og en av de viktigste pådriverne i den mykenske kulturen slik vi har blitt kjent med den: en sjenerøs åpenhet overfor Mykens gjester og turister, om det er til restauranten Karenstua, overnattingsplassene Odinplassen og Myken Fyr, eller til skolelunsjen.

Gro er den som tar ansvar for inkludering av alle faste og mindre faste innbyggere i alt som foregår, samt initierer måltider basert på sunne og gode ingredienser, hvor vi samles rundt et bord med mat tilberedt med omtanke og kjærlighet - og ikke minst god tid til samvær. Gro har brødfetisj – hun er farlig nær fanatisk når det gjelder nybakt brød, og har etter å ha følt seg fram også funnet den perfekte oppskrift for undertegnede: masse nøtter – både oppmalte og hele…mmm!!! Hun morer oss dessuten stadig med anekdoter omkring sine fargerike mannebekjentskaper - av ulike kulturelle opphav - samt også sin mangel på sådanne…:-)

Som foreldre og FAU har vi noen ganger vært litt i villrede, vant som vi er til Trondheimsskolenes organiserte planvelde med ukeplaner, årsplaner osv, over den tilsynelatende mangel på organisering i den mykenske skolehverdag… Gro har i stedet lang erfaring og en fantastisk evne til å lese den enkelte elev, for så å finne ut hva vedkommende trenger for å bli utfordret på sitt eget nivå. Leter etter de svarte hullene og tetter dem igjen! Og har enda tid til overs til å lære ungene gleden ved matlaging, strikking, sying, uteliv med bål og andre ting som bryter opp skoledagen slik at det ikke blir kjedelig for ungene med bare hverandre i klasserommet. Gro bidrar også til import av gjesteelever og lekekamerater innimellom, hun har tre barnebarn som alle bor i Bodø – og eldstemann liker godt å være på Myken skole med mormor som lærer! :-)

Nede i ”Vårtun”, finner vi et blad Lunheim. Trygve har tatt med seg PC’n sin fra Trondheim og ut til Myken for å arbeide uforstyrret i Cyberspace. Han har planer om å bli doktor - av den typen som egner seg dårlig til å redde unge damer i medisinsk nød – men som kan være greie å ha for regulering av avansert utstyr under havflaten. Trygve er tilknyttet Institutt for Teknisk Kybernetikk, et navn som gir nervøse rykninger hos en gammel smøregutt (les student ved maskinlinja på høyskolen, dvs. undertegnede), så det må bare antas at han er en rimelig oppegående person…:-) Hyggelig er han i alle fall!

Som alle doktorstudenter lar han skjegget gro, har ikke tid til barbering! Trygve har tatt på seg oppgaven med å lufte øyas unge dame(r) gjennom hyppige sørløktekspedisjoner (ps. ikke mine unge damer, de er svært kapable til å lufte seg selv). Trygve er født på Myken, men flyttet fra øya som 4-åring, og rykter vil ha det til at han er bærer av et av Mykens kjente våghalsgen.

Lena Marie har tatt et hvileskjær på Myken i vinter, i sin mors hus ”Inderberg”. Det ryktes om daglige backgammon-turneringer på butikken i klassen damer under 30, men siden undertegnede på det tidspunktet befinner seg på skolekjøkkenet for å rydde opp etter skolelunsjen kan dette ikke bekreftes. Lena Marie deler hus med en firbeint, og blir av og til observert travende rundt på Mykens gate for å lufte ut overflødig energi.

I enden av en stikkvei østover på øya finner vi Lauritz, i ”Innheim”. Lauritz er i følge Arin Mykens konge. Og det er absolutt noe majestetisk over hans rolige og sindige væremåte.

Lauritz er født på Myken og har bodd her i svært mange av sine 80 år, han elsker øya og har vært en sentral person i øyas liv og levnet. Alltid i godt humør, aldri et skeivt ord, alltid positivt innstilt. En skulle tro at en mann med så mange år på baken hadde trukket seg tilbake og hvilt på sine velfortjente laurbær, men Lauritz driver enda ekspedisjonen, på femtiende året. Det er forunderlig å se hvor smidig, ungt og friskt han beveger seg nede på kaia når han tar i mot Løva, og jeg mistenker sterkt at det må ha oppstått noen tiår feil på fødselsdatoen i fødselsattesten. Lauritz ønsker nå å trekke seg tilbake, svært velfortjent, og vi håper alle på å få en god ordning med en ny skipsekspeditør. Lauritz har sjøen i blodet, og han og båten hans må ha en spesiell kontrakt med havgudene - når profesjonelle fiskere ikke tør seg ut på Faksa pga for grov sjø. tøffer Lauritz ut alene i sin lille fritidsbåt, uten redningsvest, og trekker den ene storfisken etter den andre, gjerne stående i båten – og kommer seg velberget i land hver gang!:-) Vi byfolk er dypt imponert, og krysser litt engstelige fingrene for at det skal gå like bra neste gang og…

Ada har tatt ett år fri fra sine sosialantropologiske studier for å drive butikken på Myken - om oppholdet da ikke inngår i en hemmelig plan og hun egentlig er her for å studere oss…?

Ada er et av de snilleste og mest tålmodige menneskene vi har møtt, og hun er gull verdt for alle ungene… De minste har tatt sine første steg i arbeidsrelatert utdanning på Myken Handel, de elsker å hjelpe Ada i butikken og de læres opp i bruk av kassaapparat, prising av varer, påfylling i hyller: stort sett alle arbeidsoppgaver som er nødvendige for å drive en butikk.

Ada er fast innslag i tenåringens og mammas jentefilmkvelder, hvor vi ser typiske damefilmer - med eller uten oppklarende norsk teksting! Hun er også å finne i ”Sørløktekspedisjonen”, og når den avholdes kommer hun faktisk tidsnok til skolelunsjen… Ada er stort sett med på alt som er gøy!:-) Ada lever i en annen tidssone enn de fleste andre, og noen vil vel også si i en annen sfære rent generelt sett… vi tror hun har det hyggelig der!:-)

Knut bor i ”Mathiasstua”, og er en lun og trivelig fisker med sans for store fangster – sjarkfiske utenfor Myken rekker ikke til, han reiser heller langveis for å komme på de riktig store båtene for de riktig store fangstene. Knut er en dedikert far til nå voksne unger som han åpenbart er veldig stolt av. Han liker for øvrig å brenne ting – han har skremt både Roar og meg ut i spurt pga røyk som kom veltende fram bak hushjørnet, men heldigvis hadde han egnet redskap for brenningen sin… Knut har vært lenge borte nå, vi ser fram til at han kommer tilbake:-)

Oppe på Utheim bor Bjørn, Mykens selvutnevnte slave. Og ut fra hans aktivitetsnivå, tross sin pensjonisttilværelse, kan vi forstå utsagnet. Han er et oppkomme av gode ideer og fantastiske prosjekter for å skape liv og kultur på Myken. Bjørn lever kanskje til en viss grad i fortiden – han er som historiker, båtbygger og båttegner opptatt av å bevare gamle byggeskikker, om det nå er båter eller hus. Han er fast innslag på skolelunsjen, da han er svært opptatt av ungene som samfunnets og Mykens framtid. Dette kan synes som en kontrast til hans interesse for historie og fortid, men tro meg – det går som hånd i hanske.

Bjørn er åpen for alle mennesker, frisinnet, og rett og slett en trivelig person å være sammen med! Han kan være noe distré innimellom, uvisst av hvilken grunn… noen har prøvd å forklare glemskheten i hans noe særegne diett (ingen brød, pasta eller poteter). Personlig har jeg mest tro på teorien om at når noen gjennom et langt liv og med et svært åpent sinn har tilegnet seg så mye kunnskap og inntrykk som Bjørn har, er lageret i ferd med å gå fullt og må ryddes for å få plass til nye ting. Men heldigvis kopler han stort sett inn i tide, f.eks da han satt og småsov på Rødøyløva på høneekskursjonen - og plutselig spratt opp, ringte hjem til Lauritz (klokka var da ca. 05.30 om morgenen) – han hadde glemt kasserollen med sand han skulle tørke for hønsebadet, på komfyren og med plata på fullt! Resultatet var en smeltet kasserolle, en sprengt sikring, en brannhelt - men heldigvis ingen ildebrann!

Roar og Bjørn har utviklet en spesiell kontakt, de deler et mangfold av interesser, og kan fordype seg i lange samtaler omkring temaer som omfatter historie, dataløsninger, kart osv. Bjørn har for øvrig solgt huset sitt, til Kjerstin og Jan, og holder på å innrede båtbyggerverkstedet sitt til pensjonistbolig – Bjørnebo som det naturlig nok skal hete. Når vi ser standarden på hønehuset, tror vi nok det blir pent! Bjørn har en svært lingvistisk sans for humor og morer sei ofte og mye over ordspill og overraskende vendinger…:-)

Ola og Precy dukket opp på Myken som troll i eske for 3-4 år siden, de kom tøffende oppover fra Vestlandet med en fiskebåt hver (Lindisfarne og Lisken – så poetiske navn!:) for å søke øyas ro. Precy er fra Filippinene, og Ola er fra Selje. Ryktet vil ha det til at de to møttes da han var kaptein og hun passasjer på et cruiseskip i Sørkinahavet eller deromkring– en så romantisk historie kan ikke ødelegges med å verifiseres så den presenteres herved som sannhet…

Etter at de var godt og vel etablert på Myken – i lærerboligen på innsida av øya, meldte overraskende nok prinsessa sin ankomst! Mykens prinsesse, det skjønneste lille vesen man kan tenke seg, og konstant senter for oppmerksomheten til små og store på øya… Tvillingene elsker prinsessa, de leker og bærer og duller og steller og koser og klemmer, A likeså selv om han - på smågutters vis - ikke kan skjønne hvorfor de må holde på med henne *hele* tida, det blir litt lite fart og spenning av sånt! (Noen som har lest om barna i Bakkebygrenda og Kristi?:) Y snakker kav Selje-mål når hun holder på med prinsessa: ”Kim e dittja då?”

Og vi elsker dem alle, det er så flott å ha dem her. Ola og Precy er hyggelige, humørfylte og varme mennesker som vi har hatt stor glede av å bli kjent med. Ola har ofte stått for ingrediensene på matbordet i Småhaugan, med både krabbe (det var han som lærte ungene å spise ”krabbeis”), breiflabb, kveite og steinbit, og vi har også hatt gleden av å smake på utsøkte filippinske fiskeretter tilberedt av Precy. De reiser til Filippinene til jul, for å vise frem prinsessa, og de vil bli savnet! :-)

Svein Arne og Jarle er ikke medregnet i de 20 fastboende, men vi kommer nesten ikke utenom disse to, som holder til i Svein Arnes familiehus ”Berglund”, våre nærmeste naboer - de har preget øya i betydelig grad i den tiden vi har vært her! Det begynte med guttetur til Myken på sensommeren, inkludert skarvskyting og kveitefiske, inntil Svein Arne tok over styringen på fiskemottaket en periode. Svein Arne og Jarle fremstår innimellom som et gammelt kjeklende ektepar, men lever sine separate familieliv på fastlandet, Svein Arne i Øresvika og Jarle på Mo. Svein Arne er født og oppvokst på Myken, og er i ferd med å avslutte en fiskerkarriere i alt for ung alder pga sukkersyke. Vi er spent på hva han nå skal finne på, han har vist seg å ha et hav av talenter å spille på…:-) Senhøsten har visstnok gått med til saueslakting!

Jarle er kokk på Meyercafeen på Mo, pasjonert hobbyfisker, og kanskje Mykens ferskeste og ivrigste fan? Bare han får tilgang til et kjøkken kokkelerer han mer enn gjerne for alle oss øyværinger på en gang, og blander ofte inn eksotiske innslag fra sin lange fartstid som sjømannskokk med lokale matvarer – spennende og godt! Det ergrer meg enda at jeg ikke fikk med meg det siste måltidet på Karenstua siden jeg var i Roma – jeg liker ikke å gå glipp av morsomme begivenheter på Myken…:-)

Dette er menneskene vi omgås i hverdagen, som vi treffer til skolelunsj, skolemiddag, på butikken og på lørdagskafé, og som vi deler stort og smått i hverdagen med. Flott natur er selvfølgelig et pluss, men det var menneskene som gjorde at vi følte tilhørigheten til Myken så sterkt etter bare noen dager værfast i kuling på seilturen vår i fjor sommer. Det er også på grunn av menneskene, stemningen og kulturen på øya, at vi valgte å hoppe av karusellen for å oppleve vårt lille eventyr akkurat her!:-)

Egg! Egg! Egg!

2009-11-06T16:39:00.018+01:00

Det eldgamle spørsmålet om høna eller egget har vi vel allerede besvart: høna kom før egget - i alle fall på Myken. Men i dag kom endelig etternøleren: ved inspeksjon av hønsefjøsen etter skolelunch, ble tre egg funnet - fine små "ungpike-egg" som står i stil til de unge hønene såvel som til røkterne:

Vi vet ikke akkurat hvilke høner som står bak (bortsett fra et par stykker er de fremdeles umulig å kjenne fra hverandre...), men de er i alle fall gode venner, da eggene lå pent samlet i den ene verpekassen.

Nå er det altså bevist: hønene trives godt, og vi har øyensynlig behandlet dem rimelig fornuftig. De var 17 uker gamle da vi hentet dem, og de begynner vanligvis å verpe når de er ca. 20 uker gamle, så vi er faktisk en halv uke på forskudd :-)

For min del er vel kanskje dette det første håndfaste beviset på et produktivt (del)bidrag til samfunnet, så dette er en merkedag! (Selv om stykkprisen på eggene foreløpig ligger godt i overkant av kroner 10.000,-.)

Ingen av hønene var spesielt interesserte i eggene når vi tok dem ut, så de er i alle fall ikke blitt "klukk" ennå. De neste spenningsmomentene blir derfor å se om det etterhvert skjer (kyllinger hadde jo vært gøy!), og også å se om produksjonen blir stabil - og på hvilket nivå. Første del av dette avhenger i stor grad av hanen, så klart - og jeg mistenker at han fremdeles er litt ung og uerfaren. Han er riktignok observert "vaglet" på ryggen til en høne, men det så ikke veldig overbevisende ut. (Ungenes vitebegjærlighet har gjort det nødvendig med leting etter fakta om parringsorganer hos hønsefugler, men det vi fant var såpass udelikat at vi ikke vil legge det på bloggen - slik sett kan jeg godt sympatisere med hanen.)

Prøvesmaking av eggene blir nok først på skolelunchen på mandag - innen den tid er det kanskje nok til en skikkelig omelett og stor fest!

Lørdag 7. november: Eggstatisk oppdatering - 4 egg i dag!

Halloween

2009-11-03T01:36:00.002+01:00

Å gå rundt i gårdene og tigge etter godteri, er noe vi som ansvarsfulle foreldre med skrekk for høyt blodsukker selvfølgelig ikke oppmuntrer ungene våre til. Det er faktisk strengt forbudt og medfører de hardeste avstraffelser. Bortsett fra på Halloween, hvor nettopp dette av en eller annen grunn er blitt lov! Og ikke bare for søte små, dette vil vi være med på å…

Reaksjonene varierte fra høye latterbrøl til mild apatisk forvirring, men vi håper og tror at alle kom gjennom kvelden med nervene sånn noenlunde i behold, og minner om at det er et helt år til neste gang.

Vi fikk nok en gang bevis for at Myken lever i en egen tidssone – stort sett alle hadde glemt at det var Halloween og hadde ikke så mye som en eneste liten "Haribo Fersken" eller ”Walters Mandler” i huset – og smådjevlene skjønte stort sett ingenting da det i det ene huset etter det andre haglet penger i kurven i stedet for knask…

Mandag ble en god dag for godteriomsetningen på Myken handel – og det er nå tomt for "Haribo Fersken"! Noe særlig avsetning på middagen på mandag kveld ble det derimot ikke… :-)

Fiskelykke...

2009-11-02T20:07:00.009+01:00

...er ikke nødvendigvis å få storfangsten selv - det kan like gjerne være å kjenne noen staute fiskere som av sitt hjertes godhet lar deg få en aldeles utmerket kveite av perfekt størrelse for et herremåltid til familien!

Velgjørerne i dag var Odd Kåre og Paul - måtte deres liner alltid ligge tunge av fangst, og bårene kjæle sjarken forsiktig på deres videre ferd! Nå ligger det til rette for ovnsstekt kveite med sitron og hvitløk i morgen, ferskere enn vi som stakkars byboere tidligere torde å drømme om. En god start på uka!

PS: jeg tror ikke jeg egentlig er blitt så tykkfallen som bildet antyder, men på den annen side så kan vel ikke et bilde lyve...?

Filmstjerner

2009-10-31T21:10:00.007+01:00

De tre minste har nå fått sin etterlengtede første mobiltelefon (på deling) etter at far har fått sin elskede iPhone flyttet over til Mykens eneste tilgjengelige nettleverandør. Det tok ungene bare et par minutter å oppdage at telefonen har et rimelig velfungerende videokamera (noe som far ikke hadde den ringeste anelse om) - og de har hatt mye moro med dette etterpå.

Her har Y filmet I som prøver å bruke en nyoppsatt brøytestikke som katapult for småstein, med A som interessert tilskuer:

Fortsetter det slik, får slapstick-humoren kanskje en ny renessanse her i landet!

Hønsehjerner!

2009-10-26T23:57:00.009+01:00

Bjørn, som er primus motor for det meste på Myken, har i løpet av de 2-3 siste årene drevet fram et ”Hønsehusprosjekt” for Myken skole, og samlet økonomisk støtte fra fylkeskommunen, Storebrand, Rødøy kommune – og ikke minst fra seg selv. Tanken har vært at skoleungene skal ta seg av hønene, bruke/selge eggene, samle inn matavfall til å spe på foret, og kanskje også bruke det uunngåelige høneavfallet som gjødsel i et lite drivhus. Etter at vi kom hit, har vi fått være med på ferdigstillelse av huset, og ikke minst henting og innsetting av hønene! Vi har innimellom måttet minne Bjørn på at det tross alt bare skal være et hønsehus – som fintfølende båtbygger tror jeg det gir ham fysisk smerte å ta ”enkle” løsninger på snekkerfronten...

Noe av det som kanskje betyr mer for oss enn for hønene, er et nytt strøk maling på hønsehuset – meget miljøvennlig gjennomført ved å bruke eldgammel (men fortsatt brukbar) maling fra skolen. Mor og unger malte med liv og lyst, noe som tildels også var meget merkbart på votter, luer og jakker – samt på skolegulvet som vaskes av far...

Hønene kom med bil fra Lødingen til Mo, og det så lenge ut til at det måtte bli en todagers ekspedisjon for å få hentet dem, men en vennlig bondefamilie utenfor Mo kom oss til unnsetning, og oppbevarte dem en natt for oss, slik at vi Øyværingene kunne nøye oss med kun 17 timer for å hente dem (avgang fra Myken 05:05, hjemkomst 22:00).

Det ga oss samtidig anledning til å gjennomføre litt av grunnskolens pålagte svømmeopplæring: ungene og Lærer Gro ble med på turen, og Moheia bad i Mo var meget vennlig innstilt, og lot Myken skole få hele det fine badeanlegget helt for seg selv i et par timer midt på dagen, til en meget hyggelig pris! (Hvor f.eks. stakkars far ble presset til å stupe fra 3-meteren for første gang i sitt liv, for ikke å bli satt helt i skyggen av sine 7- og 9-åringer som hoppet derfra uten betenkeligheter...)

Ungene våre er allergiske mot det meste av pelsdyr, og dette har lenge vært en stor sorg for dem – da de er meget dyrekjære. Testing på parakitter i sommer antydet at det kunne gå bra med fjærkre, så forventingen hos de (innimellom) yndige små var derfor stor når hønene skulle hentes. Far følte seg så absolutt ikke på hjemmebane med sine spasersko når de to kassene med 10 høner og en hane ble hentet frem fra et fjøs som stod midt i et gjørmebad – av en bondekone med størknet gjørme og kuskit til langt oppover ørene, men man har da litt æresfølelse, og kassene ble trygt plassert bak i minibussen vår – uten hysteriske rop om å være forsiktig med teppene...

Hønene var så rolige i kassene sine at vi nesten lurte på om de var avreist til de evige jaktmarker (maisåkre?)... Da vi voksne etter en stund skulle inn på en butikk, ble de tre minste sittende igjen i bilen for å ”passe på” hønene. Tre minutter etterpå kom en litt beskjemmet I inn i butikken: ”Du pappa....eh...en høne kom seg løs i bilen...” Ute satt A og Y i forsetet og skottet halvt opprømt og halvt skremt bakover i bilen, hvor en høne satt vaglet på et klappsete og formodentlig rapporterte om utsikten til sine artsfrender i underetasjen... Høylytt kakling til tross – høna ble raskt fanget inn og puttet ned i kassen igjen – dog ikke uten å ha rukket å legge igjen en del distinkte visittkort bak i bilen. Nuvel – er man blitt bonde, så er man blitt bonde... Forklaringen fra de søte små var at de bare skulle se litt forsiktig under lokket, og så spratt bare høna ut... Y kunne også fortelle at A hadde prøvd å fange den, men at forsøket resulterte i at han lente seg tilbake og ”med forunderlig rolig stemme” kunne fortelle at: ”Ok – fra nå av har jeg høneskrekk!” (Den ser riktignok ut til å ha forduftet rimelig raskt!) Den frimodige høna ble også den første som fikk navn: Vimse!

Hjemkomsten sent på kvelden kulminerte i trillebårkjøring av hønene til hønsehuset, og frislipp i deres nye staselige hjem, men da var både høns, barn og voksne så trøtte at videre bekjentskap ikke kunne dyrkes før dagen etter!

Den feige (og halvblinde?) hanen passer alltid på at det er hønene som må ta "støyten" om det skjer noe farlig...

Hele Myken skole - litt engstelige? - venter på at hønene skal titte frem - Bjørn prøver å komme seg inn gjennom luka?

I dagene etterpå har hønene (og kanskje spesielt hanen...) demonstrert hvorfor ”hønsehjerne” er et nedsettende begrep – de er både lettskremte og vimsete og skittenfeldige, men samtidig er det også tydelig at de begynner å bli vant til oss, og skjønner når vi kommer med mat, osv.

Rutinene for å slippe dem ut og å stenge dem inne begynner også å ta form – den første kvelden etter ankomsten lå hanen og tre høner og sov i inngangsluka (for å sikre fluktveien?), neste kveld bare hanen, og deretter ingen – så de lærer kanskje etterhvert. Kveldsbesøket til hønene er spesielt populært hos ungene: når det er mørkt sitter de nemlig så stille og rolig at de kan klappes og strykes uten problemer.

Hønene omsider ute, og forsiktig mating er begynt...

Kjellaug er mektig imponert(?) over Roars hønegjeteteknikk...

Etterhvert stolte fjærkre-eiere!

”Vimse” har forøvrig fortsatt sin utbryterkarriere, og har nå identifisert alle de stedene hvor en voksen høne kan komme seg ut av hønsegården. Y har måttet hente henne frem fra under hønsehuset et par ganger allerede...

Hønene er fremdeles et par uker for unge til at vi kan forvente verping, men ungene har både snekret og innredet (med tørt gress) utmerkede verpekasser som forhåpentligvis vil brukes til formålet snart. Og om de blir ”klukk” (ungene kan allerede fagterminologien!) så kan det godt være at det blir kyllinger etterhvert også – men da kan det hende at det må installeres både mer finmasket netting, samt legges garn/not over hele hønsegården for å holde dem unna klørne til ørna – den er allerede observert sirklende i området.

Sløydtime med bestefar Jan Erik, Gros barnebarn Nico, E, Marianne, og (foran) Y, A, og I resulterte i utmerkede verpekasser!

Så, nå har altså Mykens innbyggertall på kort tid økt med 11, og så får vi se hvordan tilvekst eller avvirkning vil påvirke tallet på høns gjennom vinteren. Det spørs nok om ikke vi ”byfolk” ender opp med å ha et så sentimentalt forhold til dem at de ikke kan bidra til kjøtt-tilgangen på Myken før vi har flyttet herfra!

Temadag - Skoleutflukt til fiskebruket

2009-10-23T22:35:00.002+02:00

En temadag i lærervikaruka ble viet til fiskebruket, som sammen med fiskerne utgjør primærnæringen på øya – og derfor er selve ryggmargen i Mykensamfunnet! Vi begynte dagen med skolekjøkken, bakte eplekake som vi tok med oss ned på fiskebruket og serverte til ”egnebua”, der fiskerne sitter på ettermiddagen og egner line før de drar ut tidlig på morgenkvisten dagen etter.

Etterpå fikk vi en omvisning av en blid og buldrete fisker Svein Arne, som (t)villingene forsøkte å yppe seg mot…

…hvorpå de ble hengt til tørk som straff! Vet ikke helt hvem som var mest gira av de to...:-)

Vi fikk høre om livet som fisker, hvilke typer fisk de vanligvis tar til hvilke tider på året (hyse og sei på denne tida), og fikk sett kjølerom, linestamper og alskens som jeg dessverre ikke vet navnet på enda... Men det var dessverre lite fisk å se, høstens første og foreløpig eneste storm satte en stopper for fisket noen dager, og det var tomme kar overalt hvor vi snudde oss…

Men fiskerne fant råd - de rotet litt rundt i fryseren, og kom til slutt opp med et par snodige eksemplarer de hadde tatt vare på, og som jeg verken hadde hørt om eller smakt noen gang:

middelhavsfisken havbrasme… hvordan hadde den forvillet seg hit?

Og Vrakfisk. Grunnen til at sistnevnte fikk navnet sitt fant vi i Wikipedia:”Mens vrakfisken er liten følger den drivgods og tangklaser i små stimer. Større fisker står alene, ofte i skipsvrak eller huler. Vrakfisken blir opptil 2 m lang og 100 kg, men fiskene som blir tatt i Norge er som regel rundt 5 kg. I vårt land blir denne arten for det meste fanget om høsten og vinteren langs vestkysten fra Lindesnes til Nordkapp.”

Fiskevekta ble prøvd, og vi fant ut at Myken skole hadde 179 kg skoleelever denne uka - ikke dårlig!

En artig dag, men vi kommer tilbake en dag det faktisk er fisk på fiskebruket! :-)

Temadag - Trollfjellene rett utenfor stuedøra…

2009-10-23T21:52:00.004+02:00

Trollfjellene har fascinert meg helt fra første gang vi seilte langs Helgelandskysten for flere år siden, fjellene på Helgeland er flotte, vakre, storslåtte og karakteristiske. Det er fjell som virkelig setter fantasien i sving, og som har dannet grobunn for sagnet om Trollfjellene på Helgeland. Trygve Hoff har skrevet om sagnet til verseform, nydelige dikt og sanger! De finnes i ei bok som er illustrert av Karl Erik Harr, men uheldigvis har Myken Bibliotek mistet boka og vi sitter igjen med en dårlig svart-hvitt-kopi *uten* illustrasjonene...:-(

Men fjellene har vi, og ett av dem – Hestmannen - beundrer vi daglig fra vinduet i klasserommet!

Så jeg hadde et lett valg da jeg som lærervikar fikk bestemme tema for den første skoledagen, det måtte bli Trollfjell! Vi leste sagnet i ulike versjoner, plasserte fjellene på kart, søkte på nettet etter informasjon og bilder, var ute på tur og pekte ut de fjellene vi kunne se… ungene var superivrige og jeg følte meg som en veldig flink og ovenpå lærer - og var nokså forbauset da *alt* jeg hadde forberedt meg på var unnagjort lenge før lunsj! Enda et bevis på at ungene er atskillig kjappere enn meg… mamma henger ikke med i svingene! :-)

Men den ekstra tiden brukte vi kreativt, da dramatiserte vi sagnet. Ungdomsskoleeleven skal jo ha litt ekstra utfordring og fikk oppgaven med å skrive manus. Hun lagde også etter eget initiativ nye vers der det var nødvendig for å få en rød tråd i handlingen. Imens gikk resten av ungene på jakt i skolens mange kroker og kriker etter passende kostymer og rekvisitter, og fant både Torghatt, pil og bue, kappe til Hestmannen…

Versene skulle fordeles noenlunde likt på rollefigurene slik at 6 rampelyshungrige unger - som alle svært gjerne ville bekle hovedrollen - ble fornøyd. Det var nok den største utfordringen i hele vikaruka… vi tydde tilslutt til elle-metoden:-)

For de som ikke kjenner sagnet, er høydepunktene som følger:
Den myndige Suliskongen vokter sine 8 døtre (mens sola lurer i bakgrunnen, og forteller/Skarsgubbe/sufflør følger med på at alt går etter manus)

Men å passe på gifteferdige tenåringsdøtre er slitsomt arbeid og Suliskongen sovner. Døtrene ser sitt snitt til å snike seg ut til Landego for litt ungdommelig dans og leven. Lekamøya synes selv hun overmåte fin – mye finere enn de 7 søstrene sine - og stikker seg unna for å beundre seg selv i ro og fred…

Hestmannen får øye på Lekamøya der hun fjonger seg, og synes hun er så nydelig at han bare *må* ha henne, han blir forsmådd og rasende skyter han en pil etter henne der hun spurter nedover Helgelandskysten for å komme unna…

Skarsgubben kaster hatten for å redde Lekamøya, pila går gjennom og lander i havet - og midt i jakten renner sola…

Og det gikk med trollene som det måtte gå; Suliskongen, Hestmannen, De syv søstre, Lekamøya, Torghatten og Skarsgubben ble til de flotteste fjell!

Ungene kunne nok en gang oppvise en helt annen hastighet i hjernevinningene enn sine foresatte, og kunne versene utenat i løpet av rekordtid. Forestillingen ble fremført rett før skolelunsjen for de vanlige stamgjestene – litt sirkus før brødet - og et større og mer entusiastisk publikum kan man knapt forlange på ei lita øy…

Rollene som de syv søstre ble for øvrig delvis fylt av nye kosedyr, gave til skolen fra U2!

Video kommer etter hvert som vi får lagt på tekst, da den dårlige lydkvaliteten på opptaket ikke gir de nydelige versene full kreditt…:-)

Import av lekekamerater...

2009-10-20T21:15:00.003+02:00

En av de store bekymringene for oss som foreldre, er selvfølgelig at ungene skal bli ensomme her ute i havgapet med bare hverandre som selskap – da ikke medregnet oss eller andre voksne på øya, selv om nær kontakt med voksne er et viktig gode med Myken.

Nå er barna i familien Tokle Larsen utrolig sammensveiste og har alltid lekt godt sammen. De kan faktisk være ”seg selv nok” noen ganger og har i perioder knapt lagt merke til andre unger fordi de har vært så opptatt med egen lek! De trives rett og slett i hverandres selskap. Men for et firkløver som er vokst opp i bynære strøk med gang- og løpeavstand til en haug med venner, er det spesielt å bo på ei øy uten andre fastboende skolebarn. Nå begynner også alders- og kjønnsforskjellene i søskenflokken å merkes litt mer, kanskje fordi de er blitt eldre, det er etter hvert tydelig at vi har fire ulike sosiale vesener med fire ulike behov som skal ivaretas! Tenåringen går gjerne sine egne veier, mens de minste fortsatt opptrer på en måte som gjør at ”erteris” er en svært så passende betegnelse på trekløveret…

For å sikre våre barn en utvidet horisont og for å hindre et for snevert sosialt liv, importerer vi derfor gjestebarn i ny og ne. Spesielt kjærkomment når barna kommer med hyggelige foresatte slik at vi voksne også får litt utenom-Mykensk input (og gjerne noen ”eksotiske” fastlandsmatvarer i tillegg…;-)! Det er med stor glede vi har mottatt etter hvert ganske mange besøkende, medbringende barn i ulike aldere. Flere enn forventet, vi har mange spreke venner som ikke er redd for en liten reise i Norge på langs…:-)

Barn og noen gjestebarn på vei ut for å fiske, men først må øyas søppelbil inspiseres…

Andre har også brakt unger til øya, feriehusunger og barnebarn av fastboende, og Gro lærer har tatt imot alle med hjertelighet og åpne armer på Myken skole for kortere og lengre tid – det har ikke vært nei i hennes munn en eneste gang! Skolen har hatt ikke mindre enn 11 gjesteelever så langt i høst. Noen har vært kun en dag, langt flere en full uke – i løpet av to måneder har vi hatt gjesteelever på skolen *mer* enn annenhver uke! Og alle har blitt gode lekekamerater og gitt artige avbrekk i hverdagen.

Det er liten tvil om at gjesteelevene medfører ekstra planlegging og forberedelse for læreren, som da får enda flere elever og trinn å håndtere. At *det* er en skikkelig utfordring fikk vi foreldre også merke tidligere i høst, da Gro lærer hadde permisjon ei uke for å bli enda flinkere til å lage mat, og vi steppet inn som lærervikarer på skolen. Det falt i tid sammen med første gjestebarnladning, bestående av U2 - to barnehagevenninner - med sporty mor og far som leverte ungene ei helg og hentet dem helga etter.

Ei hel uke fikk U2 tilbringe i Myken (har nå lært riktig preposisjonsbruk, men det vil nok bli vanskelig å få det inn i blodet etter å ha sagt på Myken i over ett år…), til stor glede for våre minste - som sammen med U2 utgjorde A-gjengen på barnehagen, og har vært bestevenner siden før de sluttet med bleier…:-)

Men hvordan holde styr på og sysselsette til sammen 6 elever fordelt på 4 trinn, med 6 års aldersforskjell, når alle skal ha ”individuell utviklingsplan” og ”utfordringer på sitt nivå”? Vi fant etter hvert ut at akkurat det skulle vi ikke prøve på engang… vanlige skoledager hvor andre-, tredje-, fjerde- og åttendetrinn skal ha engelsk, matematikk, norsk osv… - det ble for utfordrende for oss!

Andre-, tredje- og deler av fjerdetrinn klare for ny skoledag:

Så lærervikarene landet, etter litt diskusjon med Gro, på temadager! Temadager er fine, da kunne vi holde hele elevgruppa samlet og jobbe med et felles tema hele dagen! :-)

Vi valgte temaer som vi syntes er naturlige å lære mer om når man bor i Myken: vann, luft, trollfjell, fiskebruk og lokal Mykenhistorie… Det siste tok heildigvis lokalhistoriker Bjørn seg av – han holdt en knallforelesing på nesten to timer, hvor elever og øvrige lærervikarer satt som tente lys mens han fylte tavla med tidslinjer, og viktige hendelser, og krydret det hele med morsomme anekdoter fra livet ute i havgapet. Utrolig artig og interessant! Mer om de ulike temadagene senere…

Vi håper selvfølgelig at ungene lærte noe av disse temadagene, i tillegg til å ha det artig. Vi vet med sikkerhet at Gro lærer nå vet hvor mye energi som ligger i vann og luft… hylene hennes *fylte* øya da vi uka etter, med hjelp av ei sykkelpumpe, sendte brusflaskeraketter 30 meter opp i lufta – et av de kuleste eksperimentene fra vann- og luftdagene!:-)

Skolelunsjen ble holdt i gang gjennom hele uka – vi har jo stamgjester å ta oss av - skjønt det hjemmebakte brødet glimret sterkt med sitt fravær… men vi klarte å få noe spiselig på bordet hver dag, og stamgjestene holdt ut helt til kokken var tilbake;-)

Og etter å ha vært i hennes sko noen dager, så løfter vi nok en gang av oss hatten for Gro, som i hverdagen sjonglerer elevene sine på en så strålende måte, og sørger å ta tak i hver enkelt elev akkurat der de trenger det. Betegnende nok behøvdes det to, delvis tre, lærervikarer for å fylle *en* lærerstilling… det sier noe om Gros kapasitet!

Avskjedskonsert

2009-10-16T18:00:00.014+02:00

"Vi manker' orgel..." sang søsknene Bremnes - men så er ikke tilfelle på Myken! På forsamlings-/bedehuset står et aldeles utmerket gammelt tramporgel, som nå er blitt meget populært hos familiens tangent-trakterende medlemmer. E og I får undervisning på piano ca. annenhver uke, når rektor på Rødøy musikkskole tar turen utover, og det øves også flittig mellom undervisningsdagene.
Nylig ble E også introdusert til det gamle orgelet, og med hennes nyvunne sans for gammel barokkmusikk, var det en utmerket match. Denne uka har hun dessuten hatt besøk av en pianospillende bestevenninne - så intet var da mer naturlig enn at avslutningen av besøket - og E's retur sørover for et gjesteopphold med gamle klassekamerater - ble markert med en orgelkonsert for Mykens befolkning, med tre høyt motiverte artister.

Programmet spente over et vidt spekter: fra Elton John, via Alexander Rybak, til Grieg og Bach... Imponerende teknikk ble fremvist, med iherdig tramping på belgpedalene uten at det gikk ut over takt og tone i de øvre regioner!
Så får det heller være at publikums aller yngste - med frekkhetens nådegave - mente at "Fairytale" vanligvis ikke hadde så mange pauser og omstarter... :-)

Vi har allerede lagt planer for et "ordentlig" opptak med både video og forhåpentligvis god lyd når E kommer tilbake, så den som følger med her har mye å se frem til. For oss foreldre som aldri har lært å spille et instrument, er det nesten uvirkelig å se hvor flinke ungene er, og hvor naturlig de tar det - allerede milevis foran noe vi kan håpe å oppnå i vår fremskredne alder!
Nå er det noen rent fysiske begrensninger ved et slikt tramporgel: er man 9 år og relativt yndig av vekst, er det vanskelig å nå ned til pedalene - og i alle fall å holde dem gående slik at belgen får det fornødne trykk... For lillesøster I var det en urimelig utfordring, så da fikk storesøster tre støttende (les: trampende) til, og slik ble det et trehendig innslag også.
Lokalpressen var også på besøk, som seg hør og bør ved store kulturevenement...
Med den store spillegleden som ble fremvist på orgelet, skal man nok ikke se bort fra at vi i tiden fremover blir adskillig flittigere gjester på bedehuset enn vi har vært før!

Sosiale innslag på Myken er sjelden komplette uten kaker, så etter konserten samlet alle seg på butikken for Trudes rabarbrapai og eplekake m/is - jeg tror at vi ennå har til gode å være skikkelig sultne på Myken...

Den enes død den andres brød

2009-10-15T19:43:00.005+02:00

Noe av det triveligste på Myken er at det stadig dukker opp en anledning som ikke bare innebærer særdeles god mat og drikke, men også artig sosialt samvær! Oftest i forbindelse med Karenstua, sommer- og litt ellers i året også-restauranten vår. Èn lørdag var det værfaste sildefiskere som insisterte på at Karenstua *måtte* åpne, skipperne klarte ikke lenger å stagge sitt øltørste mannskap og de sto utenfor og bokstavelig talt skrapte på døra… Gro lot seg overtale til tross for sesongstengt og la av gårde til butikken med tralla si for å laste opp forsyninger, og vi innfødte fikk en koselig kveld med mange gode historier og diskusjoner - blant annet om hvorvidt uttrykket ”mussa på stampen” virkelig ga noen mening, eller noensinne ble brukt i fiskerimeldinga…! :-)

For ikke å snakke om den helga koret ikke kom… Det lokale koret skulle i kommuneforbrødringens tegn ha øvingshelg på Myken, og hadde bestilt mat på Karenstua til en Mykens lørdag aften. Øyas to kokker, innehaver og restauratør Gro og feriegjest Jarle -til daglig kokk på Meyergården kafe- brukte hver eneste skolelunsj og butikk-kaffestund til å diskutere og planlegge meny - i ukesvis! De la hjernene i bløt og skarvene i eddik, mens vi andre fastboende satt med tennene konstant løpende i vann og lurte på om vi ikke skulle bli glade sangere vi også… Og sent fredag kveld kom forsynet oss til hjelp, ved å sende oss stiv kuling…:-) de engstelige sangere ville på ingen som helst måte risikere å bli liggende værfast på Myken og meldte avbud! Kokkene rev seg i håret, mens lokalbefolkninga jublet – vi skjønte jo at kokkene ikke ville la all den gode maten gå til spille! Og da ble Karenstua åpnet for alle som ville komme... 20 stykker møtte opp med stort og smått, og menyen var som følger, stort sett basert på lokale råvarer!

- Roastbiff av skarvebryst, med hvitløkstzatziki, ripsgele og rødløk
- Breiflabb stekt i smør med brunsukkerdryss og servert med peanøtter
- Smørstekt uer, marinert i bl.a. lime og servert med kruspersille
- Tagliatelle med blåskjell, sølvløk, bacon, paprika
- Sauterte frukt og grønnsaker, inkl. banan
- Ris med grønnsaker
- Bacalao
- Grissini
- Rabarbra- og stikkelsesbærsorbet med dryss av roseblader

Igjen en hyggelig kveld, mens den velsignede vinden som sørget for at vi fikk den flotte opplevelsen ulte friskt rundt husnovene!

Ny lørdagskafe...

2009-10-12T11:25:00.004+02:00

Neida - vi er ikke døde! Og ikke bruker vi all vår tid på lørdagskafeer heller, selv om det her på bloggen kan se slik ut for øyeblikket. Etter storesøsters dundrende lørdagskafe-suksess, har de yngste også gått svangre med planer om å kopiere den - og først ut ble I.

Med mamma og storesøster på jentetur til Innlandet, ble kokeboken lånt, og bilder og oppskrifter sakkyndig bedømt, før valget falt på en sjokoladekake (hva ellers??). Med minimalt med hjelp fra pappa ble prosessen gjennomført av en usedvablig morgenfrisk ung dame på lørdagsformiddagen, slik at kaken var helt fersk og lunken ved serveringen på butikken. Og - ikke helt tilfeldig - det ble igjen nok glasur til at vi har hjemmelaget sjokopålegg i en ukes tid også.

Igjen ble kaken mottatt med mange superlativer fra fastboende og besøkende - og vi er ganske sikre på at de ikke bare sier det av høflighet! Bildet over viser deler av forsamlingen i god sjokoladesmurt passiar. Eneste skår i gleden denne gangen var at mamma, storesøster og Gro alle var borte, så de fikk ikke beundre resultatet. Plaster på såret var at bestefar hadde kommet, og med hans fødselsdag dagen før, passet det jo ekstra fint med kake!

Mens Y og A venter på at de også etter hvert skal ta en lørdagskafe, så holder de matlagingskunnskapene skarpe ved å insistere på å hjelpe til på kjøkkenet: A har laget utmerket eggerøre til frokost 3 dager på rad, og Y stod bak strålende arme riddere til søndagslunch... Så det er nok som A sier: "Det er fint å ha en mesterkokk til lærer!"

Ellers kan det være verdt å merke seg at det nå er enklere for dere som leser dette å kommentere på innleggene (trenger ikke lenger ha en egen konto) - og vi tar veldig gjerne imot tilbakemeldinger! (Samtidig som vi lover at det ikke blir like lenge å vente på neste innlegg...)

Tenåringen holder lørdagskafe

2009-09-26T22:59:00.001+02:00

En av de absolutt triveligste høydepunktene på Myken er Lørdagskaféen. Da stiller en av innbyggerne opp med (fortrinnsvis hjemme)bakst på butikken - som har en trivelig krok med stoler og bord - og har også ansvaret for å servere nytraktet kaffe slik at vi øyboere kan få gleden av å gå på kafè på lørdager vi også, slik som fint folk inne på fastlandet gjør! Vi har jo også den ubetingede fordelen at vi *alltid* møter kjentfolk, slik at vi slipper å sitte der ensomme og forlatte og speide etter noen vi kjenner… Inntektene av lørdagskafeen går til Myken Vel, og blir brukt til ulike tiltak til beste for Mykens innbyggere!

Det første jeg hørte da den svært så bakeglade tenåringen min kom til øya var ”ikke tro at *jeg* gidder å stå opp for å bake til kl. 11 på lørdager!” med sånn stemme som alle med tenåringer i huset bare må venne seg til. Neinei, ingen tvang, bak når du selv vil du… Men så gikk det ikke mer enn noen dager før hun kom og annonserte at ”på lørdag vil jeg ha ansvar for kafeen! Mamma du må huske å skrive meg opp før noen andre gjør det!”.

Menyen ble planlagt og tidsplan lagt, den innebar baking av sjokoladekake på fredag ettermiddag og opp tidlig på lørdag morgen (hun satte på egen vekkeklokke!) for å toppe det hele med tigermuffins… Og planen ble fulgt til punkt og prikke uten den aller minste oppfølging fra foresatte – har man tatt på seg et ansvar er det bare å gjennomføre! Klokka 11.05 (ok, litt forsinket, men det var ingen andre der…) sto nøkkelen i døra og frøkna gikk i gang med å gjøre i stand det siste, sette fram kopper og fat og bære ut kaffekanner. Og stoltheten lyste etter hvert som komplimentene til kokken kom fra rause helgelendinger! Resultatet ble talt opp og notert til mange hyggelige samtaler og 375 kroner i inntekt, samt at vi gikk hjem med en trygg forvissning om at Myken kommer til å se mye sjokoladekakebakst fra Småhaugan gjennom vinteren… og nå har (t)villingene proklamert at de vil også holde lørdagskafè!

Visst kan man få blomster på Myken!

2009-09-20T22:55:00.004+02:00

Med fulltallig familie godt etablert på Småhaugan, fant vi tidlig i september ut at vi måtte ha en innflyttingsfest for å feire at vi nå er Mykenboere på ordentlig. Invitasjon ble gjennomført ved å sette opp lapp på butikken - ungene forlangte forøvrig at alle gjester måtte vise fingeravtrykk og oppgi passord for å komme inn... men alle som prøvde slapp gjennom, og vi var 15 stykker tilsammen - noen kom tidlig, noen gikk sent og vi hadde en flott kveld hvor vi ble litt bedre kjent med menneskene som nå bor på Myken, og fikk høre mange fornøyelige historier om tidligere beboere både av øya og på Småhaugan!

Øyas eldste ankom med favnen full av blomster, som ble overrakt på vegne av Myken Vel - vi hadde ikke drømt om at man faktisk kan få levert blomster til Myken, og følte oss med ett litt nærmere sivilisasjonen! Buketten var virkelig fin og sto i full prakt i en uke. Etter litt luking og oppfrisking under helgevasken holder nok resten av den en uke til for jeg har ikke hjerte til å kaste den ut... tusen takk til Myken Vel for en hyggelig oppmerksomhet!!!

Legebåten!

2009-09-18T00:07:00.004+02:00

Til andreklassingens store forundring (og fortvilelse) slipper en ikke unna sprøyter selv om man er på en øde øy… helsevesenets lange vaksineringsarm når hvor langt den vil, også til Myken! Det er langt til nærmeste onshore legekontor - men legebåten kommer nesten uansett vær, i fast rute mellom øyene i Rødøy kommune, medbringende både lege og helsesøster! I kuling bakset den seg over fjorden, med helsepersonalet liggende på benkene siden det var for mye sjøgang til at det var trygt å sitte oppreist… Det var nokså uvant å klatre ned en landgang, nikke til skipperen, sette sjøbein på dekk for å få opp døra, og så tumle inn i salongen med sjøsprøyt rundt ørene. Men innvendig var det et helt ordinært legekontor, med venterom, laboratorie for prøvetaking, lege- og helsesøsterkontor…

Det var den mest effektive helsesjekken vi har vært med på: ingen ventetid, ingen kjøring, 2 minutter å gå hjemmefra, og med alle fire inne til helsesøster i løpet av et par timer!

Vaksinering ble foretatt uten at det kom et eneste lite pip fra pasienten, og da skulle hele familien være sikret mot polio og stivkrampe. Belønningen - en egen sprøyte - ble tatt imot med stor glede, og er siden hyppig brukt til vaksinering og medisinering av alle Småhaugans kosedyr - spesielt supermoose!

Hørselstesten var muligens en smule vanskeliggjort pga bølgeskvalp mot skroget, så ett av familiens ører må til Bodø for grundigere sjekk. Synstesten ble gjennomført langs ganger og smale lugarer, men tvillingene fikk likevel konstatert haukeblikk. Alle ungene ble målt og/eller veid – selv om noen protesterte og mente at de var da vitterlig høyere ved forrige måling - men helsesøster beroliget med at nei da, helt sikkert, du har ikke krympet! Tvillingene ble for første gang i historien målt og notert til like høye, noe den vanligvis høyeste ikke var helt fornøyd med - det ble ikke tatt opp til kamp selv om nok lysten var tilstede…

Det ble et uvanlig og eksotisk møte med et stykke norsk helsevesen vi ikke kjente fra før. Resultatet var tilfredsstillende, alle barna ble i det store og hele godkjent og funnet i orden. Av familiens forholdsvis mange øyne og ører ble ett av hvert underkjent og må sendes til Bodø for nærmere sjekk. Så da blir det en familieutflukt til byen en gang ut på vinteren, og det kan jo bli spennende!

Tenåring til Myken

2009-09-17T23:39:00.004+02:00

Som en hver annen moderne familie, består også vår av mine barn og dine barn. Dvs. for oss er det mitt barn og våre barn… Eldstejenta mi – som nå er blitt tenåring - ble igjen i Trondheim da vi kom oppover til Myken tidlig i august, for å dra på ferie med pappan sin og for å få med seg de første ukene på ungdomsskolen i Trondheim sammen med sine venner. Hun skal også pendle litt imellom Myken og Trondheim i vinter, vi har fått en fin avtale med ungdomsskolen i Trondheim slik at hun får være gjesteelev når hun er hos pappan sin. Savnet etter storesøster har vært stort, og familien var liksom ikke helt installert på Myken før også hun var på plass…

Ukene sneglet seg av sted, men endelig var dagen kommet. Den vesle dame er stor nok til å reise med tog alene, og henting på togstasjonen på Mo ble koordinert med avslutning på første studiesamling for mamma i Sandnessjøen. De siste par dagene fikk jeg telefon fra pappaen: ”kan ikke du snakke med henne, hun kommer liksom ikke helt i gang med pakkingen…” nå er det ikke lett når man er 8. klassing og tenåring, å skulle flytte til en helt annen og ukjent kant av landet, ut på ei øde øy hvor man ikke kjenner noen, og uten en eneste annen ungdom til selskap! Tidligere har flyttingen vært betraktet med stoisk ro og eventyrlyst, men nå var det tilløp til både panikk og en smule undertrykt aggresjon i stemmen: ”Hvor mange sett med ullundertøy må jeg ta med? Enn om jeg fryser når jeg har bare to? Hva skal jeg gjøre om det ikke blir nok med utebukse og vindjakke? Hva slags lue skal jeg ha med? Ikke at jeg har tenkt å være ute, jeg skal sitte inne og lese det neste året!” Siden jeg allerede hadde vært gjennom min egen mentale forberedelse til Myken-eventyret - som for en stor del besto i å kjøpe alskens fancy vind-, softshell, - regn- og allværstøy til ungene for å holde de varme og tørre – forsto jeg godt bekymringen og prøvde å forklare at det går bra, det ligger en hel sekk med klær og venter på deg her! Er ikke sikker på at meldingen gikk helt inn…

Gjensynet mor og datter var vakkert som seg hør og bør, det var godt å klemme jenta mi igjen og vi hadde noen fine timer sammen på Mo. Men det var med en viss spenning jeg listet meg gjennom minefeltet det var å geleide frøkna ut til Myken – jeg har prøvd å forholde meg interessert men ikke påtrengende, positiv men ikke overentusiastisk, og prøvde å la henne ta inn alt det nye i sitt eget tempo…

Flaggborgen på kaia uteble ikke for denne nye Mykenboeren heller, småsøsken + besteforeldre som også var på besøk sto og veiva flott med flaggene da Rødøyløva kom inn. Restauratør Gro åpnet Karenstua og vi fikk servert nydelig nattmat – seibiff på Mykens vis! Kokken Gro skiftet hatt til lærer Gro og bestemte at skolen skulle starte en time senere dagen etter!:-) For en som er vant med Trondheimsskolenes rigide styre og stell var dette underlige greier, og ble møtt med mest fryd, men også en liten smule skepsis fra en ærekjær og ansvarlig ungdomsskoleelev som nok enda er litt usikker på om skolen på Myken vil være god nok til at hun klarer å holde tritt med vennene i Trondheim…! Men hun klarte ikke å holde smilet unna heller, det var deilig – ikke bare for mor - å ha hele familien samlet igjen! :-)

Takket være datteren i nabohuset – beboes av gode venner fra Sandnessjøen – som kom over til Myken på helgebesøk ble overgangen litt mykere, de to jentene ble venner forrige sommer og gjensynsgleden var heldigvis både stor og gjensidig! Vi gleder oss allerede til høstferien og de kommer igjen...:-)

Nå har det gått over ei uke, og det virker som om det meste har gått seg til. Tenåringen er mindre tenåring, eller i alle fall ikke så lenge i gangen som hun var i starten… Frøkna har også skjønt at Myken ikke er på Nordpolen og de klærne hun har med fra Trondheim virker her også… men holder på at hun forventer at det neste året blir kaldt og vått! Hun har akseptert at det gjør det ikke så mye om man ”roter bort” en skoletime eller to på ripsplukking og påfølgende sylting og safting – eller rakettoppskyting - når man etterpå jobber gjennom matteleksa med læreren *alltid* for hånden for en-til-en gjennomgang av det man trenger ekstra hjelp til… Men hun sitter fremdeles med leksebøkene seint og tidlig, og er redd for å bli hengende etter ”de andre” dersom hun ikke gjør alle de samme oppgavene som dem – så vi øver oss på å ”skulke” lekser som ikke er nødvendige fordi hun faktisk kan det leksen skal lære henne…

Mye mammakos har det blitt siden frøkna kom, godt er det, og så har mamma ei å se jentefilm sammen med…:-)

Naturkrefter

2009-09-16T23:55:00.004+02:00

Under den nylige stormen som jeg ikke klarte å komme meg til Sørløkta og ta fantastiske video-opptak i, manglet det ikke på dramatikk rett utenfor stuedøra. Etter å ha fulgt ungene til skolen - vi byfolk er jo ikke sikre på om de overlever vinden eller blir blåst til havs - dro jeg på en liten ekspedisjon for å berge hagemøblene til noen gode naboer som ikke hadde fått pakket dem unna før de avsluttet sesongen. Mens jeg drev på med dette (en aktivitet som nøt godt av min laaange erfaring som seilbåtskipper :-) så jeg en merkelig bevegelse i øyekroken... Det viste seg at vinden hadde fått tak i etterlatenskapene fra en tidligere runde (orkan på forrige nyttårsaften). Da blåste taket av vårt nabohus, og en seksjon av dette hadde ligget fredelig på myra bortenfor skolen hele tiden siden. Den freden var nå ettertrykkelig brutt, og takseksjonen var igjen på farten. Det var nesten uvirkelig å se den store (15 m2?) metallplate- og trekonstruksjonen ta av og først "rulle" bortover myra, før den flagret som et bedagelig papirark høyt gjennom lufta!
Byfernissen er ikke tykkere enn at Ørlendingen i meg skjønte at dette var potensielt farlig, og jeg la på sprang etter taket over myra - noe som selvfølgelig var fullstendig fånyttes, men allikevel føltes som det riktige å gjøre. Retningen var rett mot den nordøstlige bebyggelsen på Myken - men om jeg hadde hatt telefonnummeret til alle der, hadde jeg allikevel ikke rukket å ringe... De innfødte har heldigvis stort sett vett til å holde seg inne i slikt vær ("innfødt" brukes her i vid betydning: Myken bebos mer av folk som kommer annetsteds fra, men som aktivt har valgt å bo her, enn av folk som "tilfeldigvis" er født her).

Taket stoppet ved foten av neste haug - lenge nok til å gi meg inntrykk av at min heroiske sprint (som nå begynte å føles både i lungene og i melkesyretunge bein - Myken er riktignok stort sett tørt, men myrene berger gjennom mange nedbørsfattige perioder før de blir gode løpebaner...) kunne lykkes, men så flagret det lystig videre opp over toppen og ut av syne. En stopp for pust i bakken gav ytterligere bevis på at det faktisk BLÅSTE: jeg lyver ikke når jeg forteller at både øyelokk og annen ansiktshud blafret i vinden... (og nei, jeg er ikke så gammel ennå!)

En heseblesende løpetur videre over toppen viste at det heldigvis gikk mye bedre enn det kunne ha gått - taket mistet noen biter underveis, og slo seg så heldigvis til ro i ei "dolp" som det så fint heter på trøndersk - hvor vinden ikke lenger fikk tak i det. Det var forsåvidt i siste liten, for det var bare 50-60 m igjen til neste hus - direkte i den retningen taket hadde fløyet. Og da måtte det også ha passert veien hvor det i alle fall nå og da ferdes mennesker.

Jeg tenkte først på å prøve å flytte taket enda mer og sikre det på noe vis - men måtte gi opp den tanken etter å ha prøvd å løfte på det. Det er i slike situasjoner man forstår at det heter naturkrefter av en god grunn... Det føltes faktisk riktig ubehagelig å passere det "nedvinds" etterpå, når jeg visste hvordan det kunne slå kolbøtter gjennom lufta, og hvor skarpe kantene egentlig var...

Så vi skriver oss nå bak øret at om vinden ikke er farlig i seg selv, så kan den absolutt bringe med seg ubehageligheter! Nå ligger vi heldigvis slik til at de fleste gjenstander og konstruksjoner på Myken raskt er "nedstrøms" når vi går ut i de dominerende vindretningene, så jeg har på ingen måte gitt opp håpet om å få dramatiske naturbilder og -opptak fra senere stormer... Som det heter på nynorsk: "stay tuned!"

Mens vi venter...

2009-09-14T01:05:00.004+02:00

...på at vi skal få tid til å skrive flere ordentlige innlegg, så kommer her et som røper at vi ikke alltid har fint vær på Myken. Uka som gikk gav oss den første stormen, mens uka før der igjen var preget av kuling. Siden det var vanskelig nok å stå oppreist ved Sørløkta under kulingen, ble det ingen ekspedisjon med videofilming under stormen (vi får se hva vi klarer ved en senere anledning!). I skjul bak selve løkta fikk jeg med litt av "livet på havet" under stiv/sterk kuling:

Uka har ellers gått med til mye som nok kommer i senere innlegg:

å endelig få E på plass hos oss
å ha 6 barn i huset
å være vikarlærere på skolen
å være vaskehjelp på skolen
å være fyrvokter(!)
å være postmester
å være handelsmann
å jakte på flygende hustak(!)

Alle er ved godt mot og fremdeles meget fornøyde med livet på Myken!

Krabbe- og champagnepiknikk på Sørlykta

2009-09-07T21:37:00.008+02:00

Med en noenlunde etablert rutine med arbeidsformiddager, har vi tatt oss mer tid med ungene på ettermiddagen. Været har vært strålende siden vi kom for over måned siden, noen vindkast og et par dager med regn, ellers nydelig oppholdsvær og masse sol! En ettermiddag pakket vi ryggsekken med godbiter, og satte kursen mot Sørløkta - det vanligste turmålet på Myken. Og turen starter gjerne i fullt firsprang fra huset vårt og ned på veien...

Ungene prøvesitter gjerne fine steiner underveis - i bakgrunnen moloen som skjermer sundet mot Storhavet - uten den hadde det vært atskillig tøffere forhold på Myken!

Veien til Sørløkta går over steiner og lyngdekte knauser, og er en virkelig vakker tur. Ungene er som vanlig høyt og lavt – alt skal prøves og utforskes, og de springer i alle fall dobbelt så langt som oss.

Roar prøvde ut de nye ”tå-gummi”skoene sine – et av de mange snodige internettkjøpene hans. Han påstår de er behagelige, og det kan vel hende han har rett? Legg merke til tussetrollene som ligger på lur oppe bak en knaus…

På Sørløkta skriver vi oss inn i boka og leter etter karameller – det hender vi gjemmer en pose der slik at vi finner den neste gang vi drar – ekstra oppmuntring! Denne ettermiddagen hadde vi med helt annen kost - en ordentlig piknikk: krabbe fra Ola, som var for små til å ende i butikkhyllene, men utrolig smakfulle og deilige! Kokt av Roar dagen før, bra siden *det* liker ikke jeg noen særlig - det er kjedelig og lukter vondt! Men jeg har ikke noe imot å renske, så det blir min jobb…

Ungene er blitt vant til fiskemat etter at vi kom til Myken, men holder seg helst til krabbeklørne... Og aller best er det med krabbeis!

Champagneflasken vi fant i kjøleskapet den dagen vi flyttet inn ble også med - en gave fra Birgit som er eier av Småhaugan - kjempekoselig! Jeg hadde bakt loff, ikke helt vanlig i familien Tokle Larsen, så det ble et festmåltid!

Etter maten begynte ungene å plukke krøkebær – krekling – for å lage krøkebærgrøt til skolelunsjen dagen etter – det har de lært av Gro lærer, og plukkeiveren sier noe om hvor godt de syntes det var!

Overlever de dette året, overlever de hva som helst... full fart over alt!

Er det Selvær vi ser i en litt utstrakt fasong? Vi har sett det flere ganger, at ting vi egentlig ikke skulle sett fra Myken har blitt ”løftet opp” over horisonten og vi får en hildring.

På veien tilbake sprang vi over toppene - ungene alltid en topp foran oss slik at vi bare skimter noe grønt/blått/gult der framme. Nydelig utsikt til alle kanter, det er virkelig balsam for trette byøyne å kunne hvile seg på så mye flott hav og himmel!

Utsikt fra en av toppene og vestover over Sørsundet og Finnøya...

Her er utsikten nordover mot Myken fyr på vei ned fra Mykens høyeste punkt – omtrent 47 moh… det røde huset som ligger øverst er Småhaugan.

Og ungene er ivrige etter å få vist fram til Gro lærer posen med krekling -

Og oppfordringen ble hørt, det ble laget krøkjebærgrøt til skolelunsjen dagen etter - kjempegodt som dessert med sukker og fløte på! Så ble det enda et utbytte av en nydelig tur.

En skarve fugl...

2009-09-06T16:18:00.004+02:00

Skoledager på Myken er ikke alltid som skoledager andre steder... En ting er at med en så liten gruppe, så blir oppfølgingen fra læreren en helt annen enn den man i beste fall kan forvente i "vanlige" skoler. Jeg synes allerede jeg kan se at man lærer mer på mindre tid - og det er jo bare fint.

Den ekstra tiden man får gir muligheter til å gjøre litt utradisjonelle ting som å ta en tur ut for å sanke krøkebær (krekling) som man kan koke grøt av og servere til skolelunchen (stor suksess!). Mykens nære og mangslungne natur gjør at man alltid kan finne på noe spennende på denne måten.

MMS-Foto: Gro Bygdevoll

En dag i uka som gikk ble det et ad-hoc-prosjekt utenom det vanlige selv for Myken: en skarvbergingsaksjon! Skarven er et veldig nærværende innslag i naturen på Myken - den sitter i små flokker på nær sagt alle bergknauser nær sjøen. Den er en overraskende klønete flyger i startfasen, og høres helt forferdelig ut (den flyr som ei høne, og brøler som en gris...), men er så grasiøs og effektiv som dykkende jeger at den gjenvinner alle estetikkpoengene sine der! God mat skal den også være, for den som vet å tilberede den korrekt.

Da ungene kom ut fra en skoletime i uka som gikk, oppdaget de at det satt en ungskarv ute på skoleplassen. Den rømte ikke unna når de nærmet seg, men virket nokså omtumlet og forvirret. Kanskje var flyvedyktigheten enda dårligere hos denne ungdommen enn hos de voksne, som må ha god høyde og lang vannflate å "løpe seg i gang" på. I alle fall var det etterhvert tydelig at han ikke kom seg noe sted på egen hånd. Nå er Myken ikke akkurat full av predatorer, men noen katter, noen havørn og noen kokker som lager skarvkjøttkaker finnes det dog... Ungene satte derfor igang en redningsaksjon, som gikk ut på å bære skarven pent ned til sjøkanten et par hundre meter unna, og der prøve å forklare den detaljert hvordan den skulle hoppe uti, svømme rundt, finne seg mat, og til slutt kunne fly videre...

I starten virket det som om den fremdeles var altfor forvirret, men den var allikevel ikke mer redd enn at den villig lot seg klappe og kose med. Historien fikk allikevel en lykkelig slutt: etter en stund ved vannet skjønte den etterhvert hva den skulle gjøre, hoppet uti, svømte utover, og ble snart ikke mulig å skille fra alle de andre skarvene i området.

Jeg tror at opplevelseskontoen til ungene allerede nå har fått nok innskudd til å forsvare vår Myken-ekspedisjon...

Amerikabesøk!

2009-08-31T00:11:00.015+02:00

Her på Myken er det fremdeles stort sett sommervær – selv om vinden begynner å få litt mer bitt – og kveldene klart er mørkere. Akkurat i kveld når jeg skriver, driver kulingen og bygger seg opp fra SSV, og det uler såpass i huset at ungene har problem med å sove, og vi skjønner at det kan bli en høst og vinter som lar seg høre… Trude kom seg av gårde med båten før det blåste opp for mye i ettermiddag, og skal dessuten ha sovnet underveis, så bølgevarsel får utgå for denne gang!

Skolen er godt i gang, og vi har også fått startet opp med jobb herfra, så vi begynner å få mer føling med hverdagene – og det aldeles uten å ha begynt å lengte sørover! Vi har etter hvert funnet plass i kalenderen for mange besøk. Derfor er det nå på tide å få rapportert fra det aller første besøket – som falt sammen med skolestarten.

Arne Martin har vært blant mine beste venner i snart 30 år – blir man arrestert sammen som ungdomsforbrytere, er det jo ikke sjelden at man aldri kommer seg av skråplanet og fortsetter å henge i hop… Nå for tiden får vi det ikke til mer enn ca. annethvert år, da han bor i San Francisco med enda større familie enn meg (selv om vi startet ca. like seint begge to!

Samling på fyret – med ”Myken sentrum” rett over sundet, og Helgelandskysten (fra Svartisen helt til venstre) lengst bak

Det var igjen på tide med litt ”storshopping”, så jeg dro inn til by’n – Mo – tidlig en morgen, og plukket opp Arne M, Sarah og lille-M fra toget tidlig på ettermiddagen. Som første besøkende var de velsignet med et strålende vær hele tiden – med tillegg av nok vind til at Rødøyløva hev ganske kraftig på seg i dønningene utover. Men det er som Bjørn på Myken sier: vi har den siste halvtimen med Løva som skiller klinten fra hveten…

Nå vil nok været etter hvert få mer innflytelse på aktivitetene, men når vi får det til, så blir nok aktivitetene lagt opp så likt vi kan med det Amerikagjestene fikk oppleve: båttur (både padling for eldre herrer og picnic/fisking for hele familien), sosiale treff på butikken, omvisning på fyret, og tur til Sørløkta. De som er ekstra heldige vil også kunne få oppleve middag på Karenstua, men den er kun unntaksvis åpen i skoleåret.

To middelaldrende herrer med tunga beint i kjeften. Jeg stakk snuten så vidt ut på havet for å kunne si med tyngde at vi ikke bare padler på sundet…

Myken har ikke bare et flott fyr, men også to lykter, en i hver ende av Sjurøya, og vanligvis referert til som Nordløkta og Sørløkta. På bildet over, skuer Arne M og Sarah inn mot fastlandet (eller ”innjlainne” som det heter på Myken), mens vi rusler en tur i påvente av at butikken åpner i 13-tida… Den store viktigheten av å gå på butikken hver dag kan kanskje virke en smule kommersiell og materialistisk for den som ikke har vært her, men grunnen er en helt annen: her fungerer butikken som øyas sentrale møtested, informasjonssentral, og rekreasjonsområde – og den skal vi helt sikkert komme tilbake til mange ganger etterhvert.

Sarah endte opp med å kåre Myken Mat til en av Norges best utstyrte butikker: på Brekstad hadde det vist seg umulig å finne cous-cous, mens her på Myken fantes det to pakker… De gikk med til et strålende måltid afrikansk-inspirert mat!

Lille-M er en strålende ung mann – nesten skremmende lik A både i oppførsel og utseende (bortsett fra de helt åpenbare forskjellene!), og de er født med knappe 2 måneders mellomrom. Det er noe eget med gutter i den alderen – allerede mens vi var på vei inn mot kai, og A+I+Y bare kunne ses hoppende opp og ned 20meter unna (og de ikke hadde sett hverandre på 4(?) år) var kommentaren fra Lille-M: ”There are three kids there, and I think one of them is crazy, just like me!”. Et annet sitat som nok kommer til å bli stående, var når han fikk et kompliment for håret sitt: ”Only disco people have hair like this!”

To alen av samme stykke – men som vi ser: ikke alltid like ville! De var til og med rimelig enige om sjakkreglene! (A har lært dem av E, og lar aldri I+Y slippe unna med noen lurerier på det området.)

Tegneserier går alltid hjem – uavhengig av språkbarrierer!

Sarah bidro som sagt med spennende afrikanske smaker på matfatet, mens vårt bidrag var ”pan-europeisk”: Trudes spesialgrønnsaklasagne til middag, etterfulgt av nykokte krabber og –klør som nattmat. Etter en avslappende stund i hot-tuben med storslagen utsikt over havet, er det absolutt noe som kan anbefales! Trude er av den oppfatning at jeg ikke liker krabbe så godt, så hun rensker alltid til meg (og gjerne klør!) for å forsikre seg om at jeg også spiser… :-)

Krabbene var en spandabel gave fra vår lokale fiskerhelt: Ola – en kjernekar som nok også skal dukke opp i senere beretninger.

Krabbegildet kom etter at vi selv også hadde vært ute på sjøen og fisket – i tiltagende vind og litt urolige forhold, men med nok bitende fisk til at kvinneglam og barnelatter overdøvet ethvert forsøk på å rettlede om riktig teknikk med utstyret? Mens jeg jobbet med å holde båten opp mot været (og ute av brenningene…) fikk Arne M fulltidsjobben med å ta snører inn og ut, få tak i fisken, bløgge og sløye, osv. Som vanlig startet all fangsten hos I, men alle fikk etter hvert, og totalen nærmet seg etter hvert 20. Størst fangst på en opphaling var det nok lille-M som fikk, med 6 stykker… Gjestene rakk ikke å få spise den selv, men vi hadde stor glede av fisken dagen derpå. Noe som også kanskje kan bli et eget innlegg etter hvert: det er ganske utrolig hvor mye bedre ordentlig fersk fisk smaker, enn den man vanligvis får i butikken – fin (dyr!) fiskedisk eller ei!

Sarah og Træna – utsikten fra fyret er enda litt bedre enn fra Småhaugan – men ikke så veldig mye…

Mykens fotturmål nr. 1 er Sørløkta. En sti på ca. halvannen km gjennom flott og variert terreng leder til varde og lykt som har en mektig utsikt sørover fra rett vest til rett øst. Varden er et fristende klatrestativ, og har nå hatt alle ungene på toppen (den største utfordringen er vanligvis å komme helskinnet ned igjen…). Den oppfyller neppe EU-forskriftene til lekeapparater, men er kanskje desto morsommere.

Fra Sørløkta ser man rett ut i ”evigheta” – åpent hav rett vestover. Her er det nok berghyller og kriker og kroker til at man som regel finner ly for vinden – og klatringen i fjellet kan være like morsom som den på varden – det barnet som ikke klarer å aktivisere seg selv her (eller andre steder på Myken) er nok fortapt på lekeområdet…

Her setter vi innen et juksebilde – slik som over kan det se ut når Rødøyløva forlater Myken og passerer Nordløkta, men den morgenen gjestene våre dro, var det nok litt tøffere forhold, med kuling i kastene og rimelig grov sjø. Vi har imidlertid ikke hørt noen klager (ingefær-tabletter er et godt råd til forebygging av sjøsyke!), så vi føler oss rimelig trygge på at de kommer igjen om de kan! (Vi kommer nok innimellom til å være ”uhøflige” nok til ikke å alltid følge gjestene våre på kaia – båten går stort sett klokka 05:05…)

Mens jeg sitter her og skriver søndag kveld, så har vinden øket på såpass (nå er det stiv kuling) at ungenes skoletur med båten til Rødøy i morgen ganske sikkert ikke blir noe av. Selv får jeg kanskje ha som mål å prøve å komme meg til Sørløkta med kamera, slik at det kan bli noe annet enn bare idyll-bilder snart… Ellers ligger det an til bare idyll på familieplanet: E kommer endelig utover sammen med Trude på torsdag kveld!

PS – Besøk nummer 2!
Like etter at amerikanerne våre var dratt, kom også besøkende nummer to:

Denne karen var litt mer misfornøyd med forholdene, men forsiktig bruk av ungenes håv ga ham rimelig raskt friheten tilbake – men det var nok ikke langt ifra at han døde av skrekk i løpet av prosessen…

Entertainment / Underholdning

2009-08-26T10:34:00.005+02:00

For our English-only speaking friends, you may find that entering the address of this page into

http://translate.google.com

lets you understand a little of what we're on about - and also gives you quite a bit of gibberish, which you may find funny - or not...

Mens noen(?) venter på vårt neste innlegg, kan vi anbefale litt underholdning. Ved å legge inn adressen til denne siden (mykenliv.blogspot.com) på:

http://translate.google.com

så blir det adskillig morsommere (engelsk) lesning enn våre egne puslete forsøk på humor...

Første skoledag på Myken Skole

2009-08-21T21:27:00.005+02:00

Kan ikke si annet enn at jeg ble litt forskrekket da jeg så skolen første gang. Jeg hadde blitt advart av flere om at skolen ikke var i den beste forfatning… så jeg spaserte bort en kveld alene, kjente på døra – åpen - og gikk inn. Så meg rundt i alle rom, gikk hjem, og sa ingenting til Roar. Lyst og trivelig, store rom, praktisk innredet. God plass til mine fire. Men også fryktelig rotete, fryktelig skittent, morkne vinduer, buklete og oppskrukne gulvbelegg, vann der det ikke skulle være vann, lekke toaletter, sekker og kasser med rot… Bygningen er fin, men manglende vedlikehold over mange år, samt renhold skåret inn til benet og enda litt til har nok satt sitt preg på skolen. Ikke helt klart for skolestart nei…

Etter noen dager, og noen samtaler med Gro lærer, ble det klart for oss at det fantes ingen som kunne gjøre skolen klar for skolestart, andre enn oss… så sammen startet vi arbeidet med rydding og vasking. I dagevis…

Det var Precy som fikk oss i gang på kjøkkenet – det var så skittent og fettete at jeg utsatte det i det lengste… Men velsignede Precy – Mykenboer og til vanlig tøff fisker og sjarkeier - kom ganske enkelt spaserende inn skoledøra, med prinsessa si på armen, og erklærte at hun skulle være med å gjøre skolen ren – hun hadde nemlig til hensikt å komme på skolelunsj og det var ikke mulig å lage mat på et slikt kjøkken!:-)

Alt ble skurt, utstyr tatt ut av skapene og sjekket, kastet, vasket, sortert… Og om skolen ikke akkurat skinner, så ble det etter hvert skikk på den, og den skal nok danne en fin ramme for ungenes skolehverdag gjennom dette året med sin litt medtatte og rustne sjarm!

Mens vi arbeidet, lekte ungene seg inn på skolen - de gikk på oppdagelsesferd og utforsket hver en krok og hvert et skap - de elsket den fra første stund…:-)

Skolen har tydelig hatt eggekartongsamlemani… to fulle sekker, og det etter at de ble hoppet flate av ungene!

Etter en vurdering av mengde, innhold, avgasser, energi-innhold og transportbehov for å frakte alt rotet etter skoleoppryddingen til sluttbehandling (med eller uten energiutnyttelse…J) - ble vi enige om at bål var fine greier, og fyrte opp i fjæra! En siste hæmmule før vi tenner på:

Lærer Gro og halvparten av elevene betrakter gammel kunnskap gå opp i røyk...

Første skoledag 18. august 2009 opprant med nydelig vær, sol, oppholds og litt vind. Ungene hadde gledet seg i dagevis og sprang så fort at det ble kun ett bilde av ny skolevei… den fineste skoleveien noen kan tenke seg, med Myken fyr i bakgrunnen!

Inne på skolen ble de møtt av en høytidelig Gro lærer, som til og med hadde pyntet med blomster! Vi fikk også en gjesteelev første uka, slik at de til sammen var tre 4.-klassinger og en 2.-klassing.

Tradisjonen tro ble det arrangert skolelunsj kl 12 hver dag, som er åpen for alle som ønsker å være med. Vanligvis er det lærer og elever som har ansvaret for pådekking, men første dagen var det FAU som fikk oppgaven. Hele 14 stykker møtte opp, og etter vår første skolelunsj skjønte vi hvorfor… det ble ei veldig trivelig stund, med nybakt brød og alskens gode saker. Det er ikke vanskelig å se at slike lyse, fine stunder er med på å holde øyas befolkning sammen, gjennom en vinter som sikkert kommer til å bli lang og mørk…:-)

Skoleungene, som hadde brukt første skoledag til å samle sammen høstlyng som de pyntet lunsjbordet med:

Ungene var strålende fornøyd og ville slett ikke hjem, og skolestarten har heldigvis overgått foreldrenes forventninger! Man lurer jo alltid på om man gjør det beste for sine barn, og så langt ser det bra ut…:-)

Med suveren forakt for både Dewey og alfabetet!

2009-08-17T00:11:00.004+02:00

Den som leser denne bloggen jevnlig kommer kanskje til å bli lei av alle utsiktsbildene som vi legger ut, men jeg satser på at ingen har nådd metningspunktet foreløpig, og åpner med utsikten over Myken sentrum en kveld med solgløtt mellom regnværsskyene:

Vi skal etterhvert få berettet både om Mykens navle (butikken), kommunikasjonen med omverdenen, melding om fiske, samt hva vi ellers måtte finne på, men dagens innlegg dreier seg i hovedsak om litteratur. Dog ikke med særskilte anbefalinger eller analyser – vår befatning med den i siste uke har vært som en tung bør å bære. Vi har flyttet anslagsvis 12.000 bøker fra den ene enden av øya til den andre... (Det kunne innimellom virke som om minst en tredjedel var skrevet av Leif B. Lillegaard, Sandnessjøens store sønn, men det var muligens bare tilsynelatende.)

Mykens bibliotek har i mange år hatt tilhold i ”Gammalskola” i nordenden (med en liten filial på butikken). Der har det vært pent oppsatt, og med stadig tilflyt av nye bøker – men med åpningstid på ca. 30 min. i uka... Nå, med fravær av ansvarlig bibliotekar, tok skolens rektor, Gro, samt FAU (Trude og jeg...) en avgjørelse om at det ville være mye mer fornuftig å samle bøkene på ”Nyskolen” i andre enden av øya, der ungene skal gå, og der folk vil samles mye mer. Med 4 elever trengs ikke alle rommene, og vi omdefinerte derfor et til nytt bibliotek. Så var det bare å frakte alle bøkene og hyllene...

5 dager med rimelig stor innsats – heldigvis avhjulpet av litt firhjuling med tilhenger og gammel Volvo stasjonsvogn – så er i størrelsesorden 4 tonn med bøker, og ett tonn med hyller flyttet. Hyllene er montert og delvis befolket igjen, men det ser ut til at bøkene har formert seg kraftig, og nye hyller er bestilt til en 20 m2 stor vegg. Hadde dette vært i USA, hadde sikkert biblioteket til slutt fått navnet ”The Tokle Larsen Memorial Library” :-)

Hmm - hvis jeg legger denne her, så er det bare 11.999 bøker igjen å plassere...

Intet system i flyttingen - og bare litt mer i hyllene!

I samråd med Gro har vi bestemt oss for å gi blaffen i (nesten) all systematikk når bøkene sette sopp igjen – det ville bli for mye jobb å gjøre det ”ordentlig”. I stedet blir det nå mye mer likt det jeg liker best: et skattkammer med juvelene gjemt tilfeldig her og der, og noe som faktisk krever at man bruker tid og blar og leter – gjerne uten noe spesifikt mål. I vår digitale tastetrykkhverdag tror jeg faktisk dette kan være en befrielse! Det eneste vi prøver å få til, er å samle barne- og ungdomsbøker for seg, og å skille ut faktalitteraturen fra den skjønne. (I tillegg har jeg tatt meg den frihet å sette noe av den mest fundamentalistiske religionslitteraturen, politiske pamfletter fra 70-årene, samt biografier om Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli på de høyeste og mest utilgjengelige hyllene...)

Det skolerommet som nå er tatt i bruk, er som en drøm for en gammel nostalgiker som har gått på skolen på 1970-tallet: flotte gamle plansjer med alt fra naturvitenskap til bibel- og annen historie, gamle nedtrekkskart med Sovjetunionen og Øst-Tyskland (dog ikke Prøyssen!), og et stort og innholdsrikt naturfagskap med alskens utstyr og kjemikalier – det spørs om jeg ikke må ta et frivillig stunt som naturfaglærer i kløpet av det kommende året!

En liten unnasluntrende lesehest :-)

Her på Myken er det tradisjon at skolen og elevene lager lunch til i 12-tiden, og så kan alle Myken-boere som har lyst, komme og spise. Dette er det nå meningen å fortsetet med i biblioteket, og vi tror det skal bli utrolig trivelig etterhvert. Og ikke nok med lunch – 1 dag i uka bruker skolen å samle alle som vil til middag, noe som ar vært – og sikkert kommer tikl å bli – meget populært. At ungene skal lære å lage mat av Gro, Karenstuas innehaver (se senere), er vel nesten en av hovedgrunnene til at Trude ville flytte til Myken! I det hele tatt er det veldig sosialt her på Myken (noe som også var med på å trekke oss hit). Det sier kanskje litt om dagens ”byliv” at vi snakker (mer eller mindre) meningsfylt med flere personer i løpet av en dag her på Myken, enn det som var vanlig i Trondheim. En av de viktigste faktorene i dette er uten tvil butikken – men mer om den siden.

En av de lange dagene med biblioteksflytting ble avsluttet med middag på Karenstua – Mykens (sommer)restaurant, som kan måle seg med det meste av ”fine” restauranter i Trondheim og andre steder – som drives av rektor, restauratør og med-biblioteksflytter Gro. Ungene holdt på å ete seg fordervet på urtestekt uer. Det ble ikke noe igjen til andre gjester den kvelden!

Siden vi startet med et landskaps-/utsiktsbilde avslutter vi også med ett – jeg tror det skal bli vanskelig for oss å bli mette av utsikten fra stua vår...

Avsides?

2009-08-15T22:43:00.002+02:00

Mens vi setter sammen neste ordentlige innlegg, en kort kommentar om "avsidesheten" til Myken:

Jeg bestilte et digitalpiano i en nettbutikk klokka 22:42 på torsdag kveld, og i dag, lørdag, ble det levert på Myken med formiddagsbåten kl. 10:00!
:-)

Flytting og ankomst

2009-08-12T01:06:00.011+02:00

Turen opp fra Trondheim ble delt i to – første dag til Mosjøen og overnatting hos hyggelige slektninger – men ikke uten å være meget forsinket etter febrilsk pakking natten igjennom, og vasking til den store gullmedalje. Innsatsen ble i alle fall kronet med et hus som så bedre ut enn noen av oss kunne huske at det har gjort før! Ungene var vant med lange togdager på Inter-rail, så 5 timer i bil ble karakterisert som en ”ynkelig” biltur... Dagen etter – D-dagen! – ble så gjennomført som en behagelig liten tur fra Mosjøen til Tonnes (uttales med palatalisering: Toijnnes!), som er nærmeste fastlandshavn med forbindelse til Myken.

Rast i det som nå er ”by’n” for oss: Mo i Rana

Veien fra Mo og vest ut mot havet var ny for oss alle, og når landet åpner seg mellom takkete fjell og skjærgården og øyriket – med Træna umiskjennelig i horisonten – er det som den reneste åpenbaring! Men trafikkfarlig blir det fort: den smale veien lar seg dårlig forene med sight-seeing. Skipsekspeditøren på Tonnes skuffet oss nesten da han mente at ”det der var da ikke så mye”, når han så fruktene av vår nitide utvelging og pakking... Likevel ble det 8 paller med saker og ting, noe som ble svelget unna med letthet i M/S ”Rødøyløven” sitt lasterom. På kaia fikk vi også et kort møte med vår husvert på Myken, Birgit, på tur inn og forskrekket over størrelsen av flyttelasset vårt... (Konklusjonen i etterkant er at hun ikke aner hvor stort og romslig huset hennes egentlig er!)

”Wrapped in plastic”

Om bilturen ut fra Mo var en åpenbaring, så var den likevel bare en ussel forsmak på hva som venter passasjeren på ”Løva” – med Hestmannen ruvende med sin meget karakteristiske profil, er tonen satt for et mylder av øyer og skjær, gjerne med flotte fjellformasjoner oppå. Og hele tiden – i alle fall i det fantastiske været vi hadde – ligger Træna som en sagtannrekke som nesten bikker over horisonten – og både lokker og skremmer: ”det går an å reise langt ut hit – men mon du ikke står i fare for å bikke utfor...”

Hestmannen drar Ambota med seg etter håret...

I kajakk – på hurtigbåten...

Hmmm – sa ikke mamma og pappa at det var værhardt her ute?

Så er det bare åpne havet – med Lovund og Træna som fjerne landemerker...

Myken blir nesten unnselig i forhold til de spektakulære naboene – den lave profilen dukker raskt under horisonten når du fjerner deg herfra...

Ved runding inn i Nordsundet åpenbares en bygd som er både lun, hyggelig og funksjonell – de fleste husene søker ly som best de kan (bortsett fra vårt – som ligger høyt og fritt – og utsatt??)

Spente mennesker på kaia (med flaggborg!), og på båten – hvordan skal dette gå?

Bjørn – Mykens ”Grand Old Man”- var formann i mottagelseskomiteen, og Velforeningen på Myken spanderte middag på Karenstua – Mykens sagnomsuste kafé (som er vel så verdt et besøk som noen som helst annen norsk gourmetrestaurant – mer om den kommer helt sikkert senere!)

Slitne, men glade, barn nyter kveldsutsikten fra vår veranda – før en meget begivenhetsrik dag avsluttes med å krype til køys på Småhaugan – som umiddelbart falt i smak ved første inspeksjon, og som bare har føltes bedre og bedre jo mer vi har ”bodd oss inn”. A med eget rom for første gang, og I+Y med egen brannstige utenfor vinduet – som raskt ble tatt i bruk og benyttet mer enn den innvendige trappa...

Dag to fortsatte med det utrolige været som vi nå har hatt 95% av tiden vi har vært på Myken – og flyttesjau fra kaia og opp til huset. Lånt tralle var god å ha for kartransport (”En staut kar flytter et stort kar”...) Lauritz – en av Mykens virkelige hedersmenn -80 år og meget aktiv skipsekspeditør – var til stor hjelp med sin truck-kjøring av pallene nesten opp til huset.

Så – med alle sakene bragt i hus – var det tid for å begynne på det virkelige Mykenoppholdet: lene seg tilbake og nyte utsikten!

På plass på Myken

2009-08-12T00:19:00.002+02:00

Vi er nå godt installert på Småhaugan, og har fått stablet unna ca. halvparten av våre 8 paller eiendeler på egnede plasser. Resten mangler hyller, stenger, knagger eller lignende… men det arbeides med saken jevnt og trutt når godværet i ny og ne tar seg en liten pause!

Vi har etterhvert begynt å finne øyas rytme. De fleste feriehusbeboerne er reist hjem og det yrende livet fra den første uka har begynt å stilne. Foreløpig har vi en rolig start på dagen, før det er samling på butikken hver dag mellom 13 og 15 med kaffeservering ute/inne alt etter vær. Da stikker stort sett alle på øya innom for en prat - svært så sosialt, og nyttig også siden man da kan male vindskier, vindfang, steke vafler, strikke lapper eller lage andre gevinster til jevnlige utlodninger til Myken Vel - dugnadsånden lever friskt og sterkt på Myken, blant både unge og gamle! Ulike ukedager har ulike glass til å putte kaffepenger på, og vi må snart finne ut hvordan vi også skal bidra med kakebakst – det blir en liten utfordring siden vi glemte alle kokebøker hjemme på Ranheim!

Så går alle hver til sitt, det være seg snekring, maling, pussing, fisking, hæmmulæ-sanking, gåseskit-vipping, biblioteksflytting osv - før det er samling på Karenstua til kvelds - for et fantastisk måltid, en pils eller et glass vin ute/inne alt etter vær. Karenstua er dessverre bare sommeråpen, og stenger i morgen. Men siden den eminente kokken også skal være lærer for ungene gjennom vinteren - og har lovt at det skal stå masse matlaging på planen - regner vi med at ungene etterhvert bidrar med kulinariske opplevelser som veier opp…:o)

I går begynte vi sammen med Gro lærer (og restauratør) arbeidet med å få skikk på skolen. Første oppgave er å gjøre om et av klasserommene til bibliotek! Biblioteket har holdt til i kjelleren på gamleskolen, som nå er solgt, og har nesten ikke vært brukt på 10 år - trangt og mørkt, og ikke så lite fuktig heller. Bøker blir pakket i esker og kjørt med firhjuling og henger - av Egill, en av de unge feriehusbeboerne med masse av den før nevnte dugnadsånd- og vi har vel flyttet omtrent to tredjeparter av de 12.000 bøkene så langt... inn i et lokale som er stort, lyst og trivelig, men dessverre omtrent like fuktig! Målet er å få til en bokkafe på skolen til vinteren, hvor øyas befolkning kan innta sin faste ukentlige fellesmiddag:-)

Fremme - og på lufta!

2009-08-11T23:01:00.002+02:00

Endelig er vi på lufta fra vårt nye hjem, Småhaugan på Myken! Starten på oppholdet har vært fantastisk, og vi skal porsjonere ut berettelsene om det som har skjedd så langt i de kommende dagene. Grunnen til at det har tatt litt tid, er rett og slett at det måtte sendes en Telenor-mann (riktignok innleid...) ens ærend ut hit for å slå over en bryter og gi oss nettilgang, og da må tidspunkt velges med omhu for å unngå overnatting - noe som ville være i overkant for en 5-minuttersjobb...

Følg med i dagene og ukene som kommer! (Riktignok i omvendt rekkefølge - nedenfra og opp - men slik er det visstnok den yngre blog-generasjon vil ha det :-)

Kaos!

2009-07-28T13:23:00.002+02:00

Men hva annet kan man forvente når det altfor raskt nærmer seg avreise, og 6 personer skal sortere ALLE tingene sine i 4 kategorier:

Ting som skal være med til Myken (minst mulig!)
Ting som skal lagres hjemme
Ting som skal kastes (mest mulig...)
Ting som skal stå igjen til leieboerne (og som skal utgjøre et normalt, komplett husinnhold)

Nuvel - flytting blir det på lørdag okkesom - uansett om håndtverkerne som pusser opp inne, og gartnerene som "pusser opp" ute, og ganske mye annet er på plass eller ikke! Telenor (forunderlig hjelpsomme på telefonen) indikerer at vi får egen nettlinje på Myken fra 6. august. De må fysisk sende en mann ut, og det tar hele dagen og vel så det (kanskje til og med overnatting). Da inspireres vi sikkert til å bruke det nok til at de tross alt kan tjene penger på oss...

Tidsforsinkelsen betyr kanskje at denne siden ikke kommer ordentlig igang før den tid - men det er mulig at vi kan "låne" tilgang lokalt før den tid.

Kanskje blir flyttingen en skikkelig diskontinuitet: så mye å gjøre at vi ikke vet opp elle rned på noe før vi drar - fred og ro og frd og gammen etterpå... :-)

Vi får se!

Oppstart

2009-07-15T13:17:00.000+02:00

August nærmer seg - og familien står foran et år på "den yderste nøgne Ø": Myken, langt ute i havet på Helgelandskysten... Dette skal forhåpentligvis bli en blog som holder våre venner og bekjente oppdatert om hvordan vi har det der, og hva vi opplever. Mer kommer når vi har flyttet!